Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Beograd, 22. april

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Min datter har stått forgjeves i sigarett-kø i flere timer fra før gryinga. Denne gangen holder jeg ingen tale om røykingens skadelig virkninger.

Min kone og sønn sover: De var oppe det meste av natta. Jeg lager frokost og nynner Cornelis Vreeswijk «I natt jag drömde». På denne tida av året brukte vårt studentkor å begynne øving til 17. mai-feiringen på fakultetet. Og siden for Svenska flaggans dag 6. juni på den svenske ambassaden.

Gårsdagems mål var tallrike: En stor bygning i Beograd der Milosevics og hans frues partier, deres datters radio- og tv-stasjon, en del andre mediebedrifter og forskjellige firmaer holder til, et mottak for flyktninger fra Kroatia (ti drepte, mange sårede), den siste brua over Donau i byen Novi Sad, et tv-tårn, standardbombing av Pristina, en mindre og en stor bru, noen landsbyer...

En del folk som jeg kjenner har begynt å anlegge små hager på balkongene og takterrasene. En av dem ringer hjem til oss og gir gode råd om innkjøp av grønnsakfrø. Datterens venner - vår selvorganiserte ungdomsklubb - foreslår at vi heller lager en illegal spillebule eller begynner med svartebørshandel: Det er penger å hente der.

Den nye overklassen er mindre synlig nå enn før. Mafiafolk har store Pajero jeeper med mørke ruter, supermoderne mobiltelefoner, pistol og blondiner som kjennemerke, privatkapitalistene har BMW eller Volvo, mobiltelefon, livvakter og blondine, statskapitalistene og store politikere Mercedes, mobiltelefon med hemmelig nummer, livvakter og kone.

Underklassen har ingenting.

Mot kvelden sitter en gjeng av oss eldre og snakker mens vi venter på flyalarm for å krype inn i våre leiligheter, tilfluktsrom og oss selv. Da vi var unge, ble vi lært opp til broderskap og enhet. Vi trodde på dette, og vi oppførte oss slik. Siden skulle vi lære å hate hverandre. Men det klarer vi ikke. Vår ungdoms identitet ble skutt vekk en gang i begynnelsen av nittiåra.

NATO-politikere er frustrerte. Atskillige politiske, diplomatiske og militære karrierer vakler. Dette er en ren straffeekspedisjon for at ingenting går som planlagt. Mange begynner nå å sammenlikne NATO-bombinga med general Böhmes ordre fra høsten 1941 om at det skulle henrettes 50 serbere for hver såret og 100 serbere for hver drept tysk soldat (som ble gjennomført med tysk militær punktlighet).