Berget til et uverdig liv

8. mai 2001: Thomas (20) og venner var samlet for å minnes en drept kamerat. På vei hjem krasjer de i en mur. En omkommer. Thomas blir hardt skadd. Men historien stopper ikke her.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HOMMERSÅK (Dagbladet): Thomas overlevde biluykken, såvidt. Men livet er blitt et mareritt for gutten og hans foreldre, Jan og Sissel Dambo fra Hommersåk ved Sandnes.

Så fortvilt er foreldrene at de før jul gikk til et drastisk skritt. Anonymt satte de inn en annonse i tre aviser: Kan noen ta imot vår sønn, vi betaler for oppholdet?

De fikk to svar, ett fra ei enslig mor og ett fra Dagbladet.

Sønnen Thomas er sterkt redusert etter bilulykken, hvor en kamerat ble drept og to andre hardt skadd. Thomas mistet kjæresten og kameratene, sjøltilliten og sin fysiske og psykiske helse.

Bare de dårlige vennene er igjen, de som byr på en blås hasj i ny og ne. I rus kan Thomas føle at han er den gamle, glade tenåringen igjen.

Men foreldrene vil ikke overlate sin kjære sønn til et rushelvete. De kjemper for et verdig liv for en gutt som var så nær døden som det går an å komme.

Svart hull

- Alt er et svart hull, et stort svart hull, sier Thomas sakte. Han husker ikke ulykken, ikke månedene på sykehusene eller den møysommelige opptreningen.

- Han var som en baby. Han måtte mates, pleies; han kunne ikke gå eller stå, ikke snakke. Legene ga oss lite håp. Men det har gått framover, heldigvis, sier foreldrene.

Tragedien inntraff bare noen hundre meter fra hjemmet deres, natt til 8. mai 2001. Thomas hadde fått sertifikatet en drøyt måned før.

En vennegjeng var samlet for å minnes en kamerat, en 18-åring som ble drept på nattbussen fra Sandnes til Hommersåk noen dager tidligere. Gutten ville ikke gi fra seg noen småpenger. Derfor ble han slått og banket opp, og døde av skadene.

Kompisene forlot minnestunden i bilen som Thomas var så stolt av, Mercedesen som han sammen med faren hadde stylet opp i Danmark. Det gikk nok fort gjennom boligfeltet. Bilen traff en mur. Bare en maskot, en bamse, satt fastspent. Tragediene i den lille bygda i Rogaland vakte nasjonal oppsikt denne våren.

Destruktiv og aggressiv

I dag synes Thomas det er fryktelig å se bildene og avisoppslagene fra ulykken.

- Mareritt-kofferten, sier han bare når mor kommer med veska med utklipp. Thomas har en hjerneskade som setter ham sterkt tilbake. Alt må han lære på nytt.

- Thomas var en kanongod skater. Han var eliteturner i Sandnes. I dag er utsiktene triste. Han kan bli destruktiv og aggressiv ved å være sammen med oss, og vi har ikke krefter til å følge ham gjennom livet, sier Jan og Sissel Dambo.

Selvbildet til Thomas er smadret. Han kan se seg sjøl i speilet og bli nedbrutt og deprimert. Bitre følelser kan ta overhånd.

I dag bor Thomas på et bo- og rehabiliteringssenter på Jæren, sammen med gamle mennesker.

- De er greie, men jeg vil flytte, sier Thomas sjøl.

Så godt som daglig sykler han de tre kilometrene til Bryne, der han tar toget til Sandnes, og buss videre til Vibemyr skoleverksted. Men Thomas sliter med selvbildet. Han har problemer med å akseptere den situasjonen han har havnet i. Han har få sperrer, og kan ha et språkbruk som provoserer og sjokkerer.

Sjøl forstår han nok ikke at han går langt over streken.

Mislykket avrusing

Foreldrene vil så gjerne at han skal komme nn i et sunnere miljø. Få ressurssterke folk rundt seg, folk som bryr seg om ham. Han trenger faste grenser. Mor og far vil Thomas det best, men det er ikke alltid han skjønner det, eller respekterer det.

- Dette landet er så flinke med akuttmedisin, vi henter folk tilbake til livet. Men hva slags liv er det de tilbys? spør far Jan Dambo.

- Folk bryr seg stort sett om seg sjøl, bilen, huset, pengene. Det er lite medfølelse igjen. Thomas sitt liv må ikke bli bortkastet, sjøl om han har en alvorlig skade, sier mor Sissel.

I fjor høst fikk hun Thomas med til organisasjonen Rusnett i Stavanger, de tilbyr avrusing etter Minnesota-modellen. Thomas sa seg villig til innleggelse allerede dagen etter, og reiste til en institusjon på Østlandet.

- De pøste i meg piller, mange piller. Det fungerte ikke, derfor reiste jeg hjem, sier Thomas.

Jan og Sissel Dambo føler at de sjøl har måttet leite med lys og lykte etter hjelpetilbud. Smått om senn har noen tilbud dukket opp. Men det er framtida de er bekymret for. De blir eldre, hva slags liv går Thomas i møte? Ensomhet kan ta knekken på den sterkeste.

- Thomas trenger hjelp til å akseptere sin situasjon, uten å søke trøst i rus, sier foreldrene. Nå og da tar de en ringerunde til gamle kamerater. Joda, de husker Thomas, og skal stkke innom for en prat. Men det ringer aldri på døra.

I snart tre år har foreldrene brukt fritid, helger og ferier på å støtte Thomas. De lykkelige stundene har vært når framskrittene har vært synlige - da han åpnet øynene, klarte å reise seg fra rullestolen, begynte å snakke....

- Thomas har vært vår største inspirasjon. Men det er vondt å se at folk heller snur ryggen til ham enn å ta kontakt, Thomas føler også de nederlagene, sier Jan og Sissel.

- Det eneste miljøet jeg har igjen, er hasjgjengen, forteller Thomas, og foreldrene vet at rusen bare er destruktiv, en trist flukt fra et vanskelig liv.

ANNONSE: Denne annonsen rykket Jan og Sissel Dambo inn i Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen og avisa Lindesnes i november i fjor for sin trafikkskadde og rusbelastede sønn, Thomas Dambo.
UTALLIGE TIMER: Pappa Jan Dambo har brukt utallige timer ved sin sønns sykeseng. THomas lå lenge i koma, svært sakte vednte livet tilbake.
HJERNESKADD: Thomas fikk først næring gjennom en sonde i halsen. Gradvis lærte han å ta til seg næring sjøl. Han sliter fortsatt med en hjerneskade.
UTSLITTE: Foreldrene er utslitte etter å ha fulgt Thomas' kamp for livet. THomas lå over et halvt år på sykehuset, det hendte at pappa Jan også stjal seg til en blund.