Berlinmurens ekko

For ti år siden skjedde det som knapt noen i Vesten hadde forutsagt, men som innbyggerne i Øst-Tyskland hadde kjempet for i månedsvis: Berlinmuren falt. Likevel var i utgangspunktet ingen fra den tidligere østtyske borgerrettighetsbevegelsen invitert til å holde tale ved jubileet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Man hadde glemt dem. Men Helmut Kohl og de andre «seierherrene» gikk i forrige uke beskjemmet med på å korte ned sin taletid for å gi plass til en «ossie», Joachim Gauck. Han tilhørte borgerrettighetsbevegelsen i landet, som forsvant for ti år siden, men har også ledet det såkalte Stasi-kontoret, som har gjennomgått det hemmelige politiets mapper. Derfor anklages han av sine tidligere landsmenn for å være mer opptatt av å overprøve østtyskerne, enn å representere de idealer som fikk Muren til å falle.

  • Slik kom jubileet i dag uforvarende til å markere mer enn Tysklands begynnende samling og kommunismens fall. «Den østtyske revolusjon seiret ikke 9. november 1989,» skriver Christoph Deckmann i Die Zeit. «Den fant sin avslutning. Borgerrettighetsbevegelsen ble pulverisert.» Symptomatisk nok ble Muren allerede natta mellom 9. og 10. november forvandlet til vare: Så vel DDR som det øvrige Øst-Europa er seinere blitt invadert av en kapitalisme, frigjort for den protestantiske nøysomhetsetikk Max Weber i sin tid mente kjennetegnet den. I stedet er det tidligere russisk-kommunistiske verdensriket preget av en sluggerkapitalisme som mest likner de karikaturer bolsjevikene tegnet av samfunnssystemet.
  • I denne utviklingen ligger en ubønnhørlig logikk, basert på det faktum at DDR i realiteten var en konkurs stat, slik Sovjetunionen var i ferd med å gå bankerott da Gorbatsjov innledet sin perestrojka og glasnost - og på den måten la grunnlaget for kommunismens og Murens fall. Ikke desto mindre er det god grunn til å minnes de idealer, håp og drømmer som innbyggerne i de tidligere sovjetiske drabantene nærte da de øynet avslutningen av kommunismen.
  • Frihet, demokrati og medbestemmelse var parolene som fikk Muren til å briste. Østtyskerne ville bli myndige mennesker. I stedet ble de av det ekspanderende Vesten oppfattet som konsumenter og annenrangs borgere, den tapende part i den kalde krigen. I det systemet som i øredøvende seiersrus har veltet inn etter Murens fall, er først og fremst markedet fritt. Borgernes frihet og menneskeverd blir sett på som et resultat av markedskreftenes frie spill.
  • Riktignok skrev borgerrettighetsforkjemperen Rolf Henrich allerede i 1990 at russere og østeuropeere trodde de kunne kombinere friheten med «Egyptens kjøttgryter»: de privilegier og den trygghet som enhver tyrann alltid kan tilby sine slaver. Det er nok en av årsakene bak den bitterhet mange østtyskere nå føler, men ikke den eneste. «Etter hvert som tusenårsskiftet nærmet seg,» skriver den britiske historikeren Eric Hobsbawn i «Ekstremismens tidsalder», «ble det stadig tydeligere at tidens mest sentrale problem ikke var å godte seg over sovjetkommunismens død, men på nytt å vurdere kapitalismens innebygde svakheter.»
  • Kommunismens sammenbrudd har ikke fjernet noen av de problemene den i sin tid ville løse. Like fullt har Murens fall hatt konsekvenser for hele jordkloden: I Russland raste samfunnet sammen som etter en «varm» krig; i Sør-Afrika mistet apartheidtilhengerne sin siste unnskyldning for å kalle seg demokrater og samtidig nekte de svarte rettigheter, og i Italia ble hele den politiske ordenen, som var basert på at kommunistene skulle holdes borte fra makten, lagt i grus.
  • Etter den kalde krigen viser nok den globale ordenen tendenser mot en verdensomspennende rettsstat. Menneskerettighetene har i det minste fått betydning for den politiske retorikken. Men samtidig truer en énpolær verden og en global, brutal markedsøkonomisk tenkning så vel politikk, jus og kultur. For at rettsstaten skal bli troverdig, også for dem som under kommunismens åk tok Vestens idealer på alvor, må den kunne hanskes med så vel tradisjonelle krigsforbrytere som økonomiske forbrytere, og garantere rettigheter også overfor pengemakten. Det er ynkelig hvis århundret munner ut med de samme ideer som ble tenkt av Adam Smith for to århundreskifter siden.