Berømmer Nav-sjefene

Men John Rasmussen fikk hakeslepp da han møtte saksbehandlerne.

FRAMGANG: - For første gang siden jeg ble kreftsyk for fem år siden går det nå i store skritt i riktig retning, forteller John Rasmussen. Her under en hyggestund med Ida (7) og Martin (3) og samboer Anne Berit. Foto: Hampus Lundgren / Dagbladet
FRAMGANG: - For første gang siden jeg ble kreftsyk for fem år siden går det nå i store skritt i riktig retning, forteller John Rasmussen. Her under en hyggestund med Ida (7) og Martin (3) og samboer Anne Berit. Foto: Hampus Lundgren / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

(Dagbladet): Etter at historien om John Rasmussens opplevelser med Nav sto på trykk i Magasinet 24. august var reaksjonene sterke. Den 38-årige Dagblad-journalisten skrev åpenhjertig om hvordan han dødssyk av kreft møtte liten eller ingen forståelse hos Nav.

Fortvilte mennesker Byråkratikolossens garanti om å ta kontakt med brukeren innen 48 timer viste seg null verdt. I 10 måneder forsøkte Rasmussen forgjeves å få snakke med en saksbehandler mens småbarnsfamiliens økonomi raste sammen som en følge av manglende utbetaling av sykepenger.

I dagene etter Magasin-artikkelen mottok Rasmussen og Dagbladet hundrevis av e-poster fra fortvilte mennesker rundt om i landet.
- Mange av dem hadde liknende erfaringer med Nav og opplevde at heller ikke de kom noen vei, forteller John Rasmussen.

Bedriftskultur John Rasmussen fikk spørsmål om å holde foredrag for Nav-direktørene om sine vonde Nav-erfaringer som dødssyk. Han møtte endringsvillige toppsjefer.

- Men etter å ha truffet alle saksbehandlerne på mitt lokale Nav-kontor er jeg usikker på hva direktørene makter å få gjennomslag for i organisasjonen.

De har en stor jobb å gjøre når det gjelder å skape en sunn bedriftskultur, der medarbeiderne har respekt for mennesker som oppsøker Nav, sier John Rasmussen.

Fordomsfri debatt Politikerne engasjerte seg og situasjonen i Nav ble tema i valgkampen. Rasmussen stilte opp i radio- og tv-debatter med Nav-ledelsen, som lovte å se på rutinene sine.

- Nav-direktør Joakim Lystad inviterte meg til Nav's topplederforum sammen med fagdirektørene og fylkesdirektørene. Jeg må si jeg berømmer Nav-ledernes offensivitet.

Diskusjonen var åpen, fordomsfri og spennende, kretset rundt konkrete tiltak for å sikre brukerne og en erkjennelse av at menneskene bak brukerne kan ha gått tapt i den store Nav-reformen, sier Rasmussen.

Ærlig ønske - Enkelte fylkesdirektører fortalte at de hadde brukt min sak som utgangspunkt i forhold til Nav-kontorene i deres region og spurt: «Kunne dette skjedd hos oss?». Konklusjonen var entydig: «Ja, det kunne det.»

Jeg opplevde at Nav's toppledere tok situasjonen på dypeste alvor med et ærlig ønske om å forbedre organisasjonen. Det imponerte meg, sier Rasmussen.

Som kom raskt ned på jorda. - Jeg var høyt oppe fordi Nav-ledelsen signaliserte så sterk endringsvilje. Men krasjlandet da jeg ble invitert til å fortelle om mine opplevelser til alle saksbehandlerne på mitt lokale Nav-kontor. Da skjønte jeg hvilke utfordringer Nav-direktøren står overfor når han skal gjennomføre sine utmerkede intensjoner, sier Rasmussen.

Uenige med sjefene Han ble fortalt at alle saksbehandlerne hadde mottatt kopi av saken hans med beskjed om å lese den før møtet.

- Vi kom i gang ti minutter for seint med møtet fordi vi tok oss tid til å vente på at min saksbehandler skulle dukke opp. Jeg brukte ikke tid på å gå gjennom det jeg allerede hadde skrevet, fordi saksbehandlerne hadde fått beskjed om å lese det før møtet. I stedet innledet jeg til en samtale om hva jeg kunne gjort annerledes for å unngå å havne i det uføret jeg endte i hos dem.

Et av punktene vi brukte litt tid på var min innvending om at jeg ble satt til å fylle ut mange skjemaer som ikke var relevante for den situasjonen jeg var i. På direktørmøtet ble det slått fast at det var en åpenbar feil å fylle ut jobbsøkerpapirer i en situasjon der jeg allerede hadde jobb, men skulle ha medisinsk oppfølging for å komme meg tilbake til den.

Saksbehandlerne var helt uenige i dette. Blant dem var det en konsensus om at det var smart å fylle ut disse skjemaene, med begrunnelsen at man aldri visste når man ble arbeidssøker, forteller John Rasmussen.

Ny saksbehandler Så skjedde det som sjokkerte Rasmussen mest i møtet med sitt lokale Nav-kontor:

- En halv time inn i samtalen mellom meg og saksbehandlerne tok min saksbehandler ordet for første gang. Han forsto at jeg hadde hatt en vanskelig livssituasjon, men fikk ikke helt tak i hva det var som var problemet mitt med Nav. Var det skjemaene jeg måtte fylle ut?
Jeg hadde ikke så mye mer å si etter det, så jeg ventet noen dager før jeg tok kontakt med kontorlederen igjen, og søkte om å få bytte saksbehandler. Det ble innvilget på svært kort tid, forteller John Rasmussen.

Feilinformerte Etter at han publiserte sin Nav-historie i Magasinet, opprettet Nav-direktør Joakim Lystad såkalt serviceklage på behandlingen av Rasmussens sak fra 2010.

- Nav fant ut at de ikke hadde sendt over all relevant informasjon til Trygderetten da jeg anket den inn for dem, slik at trygderettens kjennelse var fattet på feil grunnlag, og dermed kunne oppheves av Nav.

Ved ny behandling ved Nav klageinstans fikk jeg medhold i mitt opprinnelige krav om tilbakedatering av arbeidsavklaringspenger. Jeg skulle også få rentegodtgjørelse for perioden pengene var uteblitt, men det skulle komme i et separat vedtak seinere. Jeg har fortsatt ikke mottatt dette vedtaket, forteller han.
I riktig retning John Rasmussen er tilbake som sportsjournalist i Dagbladet og gleder seg til å følge langrennsstjernene i World Cup og Sotsji-OL.

- For første gang siden jeg ble kreftsyk for fem år siden går det nå i store skritt i riktig retning. Jeg går på immundempende og immunstyrkende medisiner, det må jeg sannsynligvis fortsette med livet ut. Intravenøst får jeg immunglobuliner, som skal styrke deler av det immunforsvaret mitt som tidligere blant annet ga meg mye lungebetennelse. Så går jeg på de immundempende medisiner for å roe ned hele immunforsvaret sånn at organene fungerer som de skal, forteller John.

Ny giv i Nav? Siden sommeren har han klart å jobbe 70 prosent.

BLI FRISK: Ida hadde med selvtegnet bli-frisk-kort da hun besøkte pappa John på Ullevål sykehus i 2009. Foto: Privat
BLI FRISK: Ida hadde med selvtegnet bli-frisk-kort da hun besøkte pappa John på Ullevål sykehus i 2009. Foto: Privat Vis mer

- Håpet er å være tilbake i full stilling i desember. Nav åpner nå for at jeg kan ivaretas innenfor systemet, slik at jeg slipper å gå gjennom hele den byråkratiske papirmølla en gang til, hvis jeg ikke skulle makte å jobbe hundre prosent.

Møtet jeg nylig hadde med den nye saksbehandleren var utrolig positivt. Hun var både hyggelig og godt forberedt og viste evne til å tenke utenfor boksen. Mitt håp er at det ikke er jeg som særbehandles, men at hun representerer en ny giv i Nav, som vil gjøre det enklere for alle som er nødt til å søke hjelp, sier John Rasmussen.

«Det jeg har brukt mest energi på mens jeg kjempet for mitt eget liv, er Nav.»

Utdrag fra John Rasmussens beretning i Magasinet 24. august 2013

«Jeg hadde vært sliten en god stund før jeg ble lagt inn på Ullevål universitetssykehus i mai 2009. En nakkeprolaps holdt meg våken om natta og ga meg en dundrende hodepine om dagen. Jeg trodde det skulle ordne seg med en eske multivitaminer og ei uke på sofaen.
Men blodkreft leges ikke på den måten.
Dagen etter at jeg fikk diagnosen var jeg i full gang med cellegiftbehandling, og takket være utrolig motiverende leger og sykepleiere startet jeg behandlingen med et sterkt håp om å kunne overleve.
Så viste det seg at min leukemi var så aggressiv at normal cellegiftbehandling sannsynligvis ikke ville være nok. Derfor fikk jeg mulighet til å velge en stamcelletransplantasjon.
Den behandlingen er så tøff for kroppen at pasientene selv må ta det aktive valget med å sette i gang. En av tre dør av behandlingen.
I januar 2010 fikk jeg transplantasjonen på Rikshospitalet. I slutten av februar kom jeg ut av isolat. Det isolatet alle med transplantasjoner bor mens kroppen holdes i live av legene og sykepleierne. I ukene etterpå var jeg så nedkjørt at jeg måtte sette meg ned og hvile etter å ha tatt en dusj.
Legene og sykepleierne dro meg gjennom ti måneder med cellegift, infeksjoner og stamcelletransplantasjon. De har holdt meg i live gjennom fire års sykdom. Tross feil og mangler, er min opplevelse av norske sykehus at de fungerer, og at de stort sett er befolket med mennesker som virkelig vil det beste for deg.
Dessverre kan jeg ikke si det samme om Nav, det sosiale sikkerhetsnettet jeg trodde var der for å fange meg opp hvis grunnen under føttene mine plutselig skulle forsvinne.
Mens jeg lå på sykehuset, har jeg kjent en så dyp fysisk smerte at ord ikke kan beskrive den. Jeg har kjent på lysten til å gi opp. Til å dø. Jeg merket at det ville være fristende å gi slipp på livet og la seg sluke av det mørket som kom sigende inn i hodet. Men jeg valgte noe annet. Jeg valgte å gripe fatt i håpet om at livet en gang der framme skal bli normalt igjen. At en feber skal bli noe jeg kan sove av meg, i stedet for å bli lagt inn på sykehus med intravenøs antibiotika i armen.
Men det jeg har brukt mest energi på i alle disse årene der jeg har kjempet for mitt eget liv, er Nav. Utilgjengelige saksbehandlere, informasjonsløshet, inkompetanse, uhøflighet.»

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer