Berøringsangst

Forfattere har vegret seg for å behandle 11. september litterært. Nå kommer ettertanken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET SIES AT litteraturkritikere går i store buer rundt romaner som handler om USAs nye traume, stikkordmessig betegnet som «9/11». Nå - drøye tre år etter at terroriststyrte fly sørget for at de ulykksalige tvillingtårnene i New York kollapset - begynner de litterære versjonene av tragedien å materialisere seg. Mange, både forfattere og lesere, har vegret seg for å ta i materien. Slik skriver en litteraturredaktør i nettavisa salon.com: «Jeg må innrømme at jeg ikke har vært altfor ivrig etter å lese noen av de halvt dusin eller så 9/11-romanene på denne sesongens fictionliste. Datoen føles altfor nær, altfor fersk i hukommelsen til å nødvendiggjøre noen litterær påminnelse, altfor vanskelig å omskape til litteratur uten et slags gravalvor som til slutt skremmer leseren bort fra den emosjonelle kjernen i hendelsen.»

Da Don DeLillo utga New York-romanen «Cosmopolis» for to år siden, hadde mange et litt sært håp om at boka skulle gi en slags post-9/11-rapport fra storbyen. Alle newyorkere vet at byens sjel ser annerledes ut etter den grufulle septemberdagen i 2001, og den som muligens kunne hjelpe dem til å beskrive den nye psyken, var nettopp DeLillo. Han skuffet mange lesere ved å skygge banen; han hadde lagt sitt byportrett til en aprildag i år 2000. Andre var lettet. Berøringsangsten i forhold til 9/11 er ikke bare innbilt.

BESKRIVELSENE av hendelsen er så ufattelig mange. The New York Times laget miniportretter av hver eneste person som omkom; det framsto som en årelang serie av tragiske nekrologer. Øyenvitneskildringene er utallige; folk forteller mer enn gjerne om sitt livs største sjokk. Terskelen har derimot virket uoverstigelig høy for den som ville forsøke å si noe allmenngyldig - slik litteratur jo kan og skal - om hendelsen. Nå er forfatterne på vei over den, og minst to har klart spranget, ifølge amerikanske kritikere.

Ian McEwan er riktignok britisk, men hans nye roman «Saturday» behandler post-9/11-traumene som et fellesvestlig fenomen. Det dreier seg om en nyvunnet erkjennelse av sårbarhet som i perspektiv får 1990-åra til å føles fjerne og sorgløse. McEwan bekrefter indirekte fornemmelsen av at det 21. århundret startet 11. september 2001. Hovedpersonen i romanen er en vellykket nevrokirurg, som bråvåkner ei februarnatt i 2003 og ser gjennom soveværelsesvinduet et brennende fly i ferd med å styrte over London. Legens lørdag blir en thrilleraktig lignelse om verden slik den er blitt, sett fra vårt velstående ståsted.

NÆRMERE ÅSTEDET beveger den unge amerikanske forfatteren Jonathan Safran Foer seg i romanen med den talende tittelen «Extremely Loud and Incredibly Close». Her er hovedpersonen en niårig gutt, som beveger seg rundt i New York på egen hånd. I mobiltelefonen hans ligger fem SMS-er fra faren, sendt fra et av tvillingtårnene like før det raser sammen. Høyere og nærmere kommer man knapt i eventyrene.