Besk fortelling om psykiatrien

Med Arnold Juklerød i hovedrollen har filmregissør Haakon Sandøy og psykolog Åshild Brunvoll laget kinofilm om norsk psykiatri. Ingen komedie, men en besk beretning om maktkamp mellom leger og pasienter - en kamp pasientene er dømt til å tape. For bare legene er bevæpnet. Med diagnoser og medisiner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dokumentarfilmen «Til ditt eget beste» er ingen objektiv framstilling, men et direkte angrep på psykiateres ønske om å tukle med hjernevinningene til folk. Enten det skjer med kjemi, drillbor, røntgenstråler eller elektrosjokk.

Filmskaperne har festet eksempler på alle disse behandlingsformene til filmrullene, skjønt drillbor og gammastråler har de fotografert på Karolinska Sjukhuset i Stockholm.

- Men vi vet at norske pasienter er sendt dit også, sier regissør Sandøy.

I all enkelhet går laserbehandlingen ut på å kutte de samme nervetrådene som man før kuttet med skalpell. Da ble det kalt lobotomi. Nå heter det stereotaktisk capsulotomi, og det foregår i dag.

Ti års arbeid

I over ti år har Sandøy og Brunvoll jobbet med denne filmen. Det startet i 1985, da de så et bilde av Arnold Juklerød i telt foran Gaustad Sykehus i Oslo.

- Vi tenkte: Hvordan kan denne mannen klare dette? Han må ha et utrolig mot. Et menneske mot alle autoritetene på Gaustad.

Siden har de filmet Juklerøds kamp mot legene på Gaustad, rykket ut hver gang politiet bar ham vekk og fulgt hvert utspill sykehuset har gjort mot ham. Kamera ble ikke slått av før han døde 25. januar i fjor, og stearinlysene ble tent på hans kampplass utenfor sykehusets velferdsbygning.

- Hvordan var Juklerød?

- Han var veldig grei å forholde seg til, han blandet seg aldri borti vår jobb. Det var hans gode fysikk og troen på seg selv som gjorde ham i stand til å holde ut. Og han klarte det nesten ingen andre klarer: Å bli værende i en psykiatrisk institusjon over tid uten å bli dopet ned. Han mistet aldri besinnelsen overfor legene, sier Sandøy og Brunvoll.

Finnes ikke maken

De to føler seg sikre på at hadde det ikke vært for Juklerøds evne til ikke å la seg provosere - og dermed satt på sterke medisiner - så hadde det heller aldri vært noen Juklerød-sak.

- Det finnes knapt maken til Juklerød i hele verden. Alle andre ville ha sprukket under det press han ble utsatt for, sier de.

Det mener den amerikanske psykiateren Peter R. Breggin også, en kjent kritiker av kollegenes hang til å putte kjemiske produkter i hodene til folk. Breggin blir neppe invitert til julebord med norske psykiatere etter sin opptreden i Sandøy og Brunvolls film.

- Men hva vil dere med all denne kritikken?

- Vårt håp er at det blir luftet ut i psykiatrien. I dag er bransjen potte tett. Vel, noen psykiatere kan nok uttrykke litt skepsis under fire øyne, men når vi setter kamera på dem, virker de som om de var klonet alle sammen.

Ingen ytringsfrihet

Sandøy og Brunvoll forteller også om pasienter som tok kontakt med dem under filmopptak på et norsk psykiatrisk sykehus.

- De ville gjerne fortelle oss hvordan de hadde det, men det fikk de ikke lov til av legene. De har ingen ytringsfrihet.

- Men elektrosjokk fikk dere ta bilde av?

- Ja, men det tok lang tid å få tillatelse. Vi argumenterte med at vi ikke skulle avsløre noen lyssky virksomhet, for elektrosjokkene er jo helt ordinære. Vi har masse opptak som vi ikke har tatt med i filmen. Folk ville rett og slett ikke trodd at slikt kan skje i Norge i dag.

Sjokkerende

Det er psykiatriens standhaftige tro på at psykiske lidelser må kureres med fysiske og kjemiske angrep på hjernen, som filmskaperne er mest kritiske til.

- Det er sjokkerende å se hvor mange piller som dyttes inn i folk. Nå får jo pasienter «lykkepiller» hos allmennpraktiserende leger også. De forholder seg altfor lite til medmennesker med problemer, men til spørreskjema, diagnoser og reseptblokker.

- Har ikke norsk psykiatri lært noe av Juklerød-saken?

- For mange psykiatere synes konklusjonen å være at de doper ned enda mer, slik at ingen skal ha like mye krefter og kampmot igjen og bli så besværlige for dem som Juklerød var. Men pasientene har fått større rettigheter, tilgang på psykiaternes journaler og langt sterkere fokus på seg fra medienes side.