Besøkelsens tid for Jens

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi har flere ganger på kommentarplass minnet om politikkens konjunkturømfintlighet. Vi snakker ikke om lovmessigheter eller former for determinisme, men om grunnleggende forhold som har betydning for hvor den store flokk av velgere

beveger seg i det politiske landskap. Det er ikke bare næringslivet som ønsker stabile rammevilkår. Det gjør velgere også. Vi vil være sikre på at vi har jobb, bolig, pensjon og andre velferdstjenester. Vi vil være sikre på at gulvet vi danser på, er solid og at taket over oss ikke raser sammen.

Nå er vi alle svært usikre på det meste. Markedene fungerer ikke. Pengene flyter ikke uanstrengt hit og dit. Bankene er ikke til å stole på. Langt mindre markedsliberalister. Siv Jensen har ikke lenger gode svar på alt. I en slik situasjon skulle vi tro velgerne søkte trygge havner, men så langt har det ikke vært entydige bevegelser på meningsmålingene.

Markedsliberalismens fremste forsvarer, Frp,

holder seg overraskende høyt og konkurrerer fortsatt med Ap om å være landets største parti. SV, finansministerens parti, ser ikke ut til å ha fått noen velgermessig gevinst av at statsmyndighetene verden rundt må berge markedsøkonomiens viktigste institusjoner.

Samtidig er det klart at politikkens innhold i

løpet av få uker er forandret. Rommet for generell misnøye og klaging over velferdssamfunnets små brister er blitt mindre. Nå står det om jobb og hjem. Nå står det om hvem velgerne har størst tillit til. Hvem som best kan styre landet og

forvalte våre felles verdier. Det krever kløkt, ro

og ikke minst lederskap. Det er i slike tider Jens Stoltenbergs lederegenskaper virkelig blir satt på en prøve. Klarer regjeringen å lose Norge gjennom krisa på en overbevisende måte, kan det gi seg

utslag i økt oppslutning og fornyet sjanse i 2009. Klarer den ikke det, er utfallet sikrere. Da blir det neppe fornyet tillit. Derfor er det nå det gjelder.