Best i krise?

Ariel Sharons israelske regjering er i krise. Yassir Arafats palestinske regjering er i krise. Fredsprosessen er i krise. Midtøsten er i krise. Alt er øyensynlig håpløst, men Midtøsten halter videre på liv og død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

YASSIR ARAFAT

bakser - igjen - og vil med nebb og klør komme ut av den indre politiske krisa og stanse slagsmålene i gatene i den innestengte hønsegården Gaza, der 1,3 millioner fastboende og flyktninger er stuet sammen som burhøns i verdens tettest befolkede område. Og han kjemper for å redde restene av de palestinske myndighetene. Krisa er ytterst alvorlig. Men det er allerede skrevet altfor mange politiske nekrologer over Arafat.

Er ikke Arafat nettopp best i uro og strid? 36 år som leder i kamp har gjort ham til en overlever. Som institusjonsbygger og sivil administrator er han derimot ikke mye å skryte av.

KRISA

i Gaza er ytterst alvorlig fordi dette er et indre opprør i Arafats eget parti, Fatah. Konfliktlinjene går på flere plan samtidig. Dette er yngre ledere som reiser seg mot Arafats eldre garde. De vil fjerne korrupte, gamle pamper. Det kan minne om den unge Arafat da han på 60-tallet tok et oppgjør med den gamle garden av ledere, som bare tenkte på egne privilegier og egen ære.

Samtidig er dette et oppgjør mellom ute- og hjemmefronten blant palestinerne. Under intifadaen, som ikke bare tok Israel, men også Arafat på senga, vokste det fram en ny generasjon ledere i de okkuperte områdene. Da Arafat kom tilbake fra Tunisia etter Oslo-avtalen, satte han i stor grad hjemmefrontens ledere til side og innsatte sin gamle garde fra utefronten i de øverste stillingene. Uten tvil har mange av dem brukt sine embeter til personlig berikelse. Mens utefronten tok med seg en autoritær politisk kultur, er hjemmefronten langt mer preget av demokrati og mangfold.

ARAFAT SVARTE

på urolighetene i Gaza med å utnevne sin egen fetter, Mousa Arafat, til sikkerhetssjef i Gaza. Da Arafat mandag gjorde kuvending, var det likevel ikke nok for Al-Aqsa-brigadene, som springer ut av Fatah. «Et nytt forsøk på å lure folk og på å omgå reformer og endring,» het det i en hittil uhørt offentlig kritikk av ham som de alltid har hyllet som landsfaderen.

42 år gamle Mohammad Dahlan, en tidligere sikkerhetssjef, har ofte vært målbæreren for de unge reformistene. Spørsmålet er hvor lenge Arafat våger eller kan vente med å slippe de unge til, og om det da er noe igjen å overlate til dem.

Samtidig truer en annen politisk fare, særlig i Gaza. Fatah, og derigjennom PLO, som partiet erobret, har vært en sekulær bevegelse, der de kristne palestinerne har vært overrepresentert. I Gaza er det for lengst islamistene i Hamas som er den største bevegelsen. Hamas står nå på sidelinja og venter på sitt frihetens øyeblikk. Om Israel trekker seg ut av Gaza neste år, kan det bli mange som kjemper om makta.

MISNØYEN

med de palestinske myndighetene er sterk og utbredt blant palestinerne, viser flere meningsmålinger. FN-utsendingen Terje Rød-Larsens advarsel om faren for sammenbrudd, lovløshet og bandevelde er ikke fremmede tanker blant palestinerne.

Arafat styrer ved å splitte og herske og ved å være den eneste som samler alle trådene på palestinsk side. Han er den eneste som har styring med de til enhver tid boblende motsetningene på alle kanter. Han ønsker ikke sterke institusjoner, men foretrekker bysantinsk politikk. Han vil ikke gi fra seg makta over sikkerhetsstyrkene, som utgjør hans historiske maktbase.

For Arafat er derfor statsministeren, i øyeblikket Ahmed Qurie, og de andre statsrådene bare noen av brikkene i det store spillet hans. Qurie, kjent som Abu Ala, trakk i går tilbake sin avskjedssøknad, men uten å ha fått overta ansvaret for sikkerhetsstyrkene eller fått andre utvidede fullmakter. Nå må han være «brannslokker» i Gaza.

ISRAEL HAR

åpenbart sin del av ansvaret for krisa. Statsminister Ariel Sharon har gjort en iherdig innsats for å få palestinske myndigheter til å bryte sammen og ødelagt det han har kunnet av deres infrastruktur. Israel nørte i begynnelsen opp under Hamas, og Israel har nørt opp under palestinsk korrupsjon. Når Sharon, og for så vidt også USA, har krevd reformer, så er det bare Arafats hode på et fat de har ønsket.

MEN DET

hjelper ikke Arafat eller palestinerne i deres krise. Klokka går, og den går bare én vei. Snart er Arafat 75 år gammel. Om han ikke vil dø som han har levd, i strid og krise, så haster det.