Best i opposisjon

Senterpartiets ledere og politiske venner trøster hverandre som best de kan: Bare det blir Senterpartiets tur til å få sine hjertesaker øverst på regjeringens dagsorden og Anne Enger Lahnstein kommer ut av Valgerd Svarstad Hauglands skygge, vil velgerne vende tilbake. Men Senterpartiets problem er større enn som så.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ifølge den siste ukas meningsmålinger har Kristelig Folkeparti nå minst to- tre ganger så stor oppslutning som Senterpartiet. Senterpartiet, som har tatt største del av æren for at sentrumsregjeringen ble til, taper velgere både til samarbeidspartnerne og til Arbeiderpartiet og SV. At Kristelig Folkepartis framgang fra stortingsvalget har fortsatt, er som ventet. Det pleier å dryppe litt ekstra på det partiet som har statsministeren i en samarbeidsregjering, vel å merke så lenge det går bra for regjeringen. Kjell Magne Bondevik takler statsministerrollen godt, og Valgerd Svarstad Haugland bærer på regjeringens vegne fram Kristelig Folkepartis flaggsak fra valgkampen - kontantstøtten.

  • Men når ett av partiene i en så populær regjering får så dårlige tilbakemeldinger fra sine velgere, må årsaken være noe mer enn at Kristelig Folkeparti skygger for Senterpartiet. Situasjonen gjenspeiler også at den politiske profilen som Senterpartiet kom ut av EU-kampen med, vanskelig lar seg omsette i resultater og praktisk politikk fra regjeringsposisjon. De velgere som strømmet til Senterpartiet ved forrige stortingsvalg og holdt seg der en periode, har ikke fått, og ser at de ikke vil få, det de ble forespeilet i rusen etter EU-seieren.
  • Senterpartiet har tradisjon for å søke makt, om nødvendig gjennom hestehandel og kompromisser. Men partiets maktbase har i første rekke vært lokalpolitikken, der resultatene er skapt i form av bruer, veistubber, skolebygg og sykehjem. På nasjonalt plan har Senterpartiet under Anne Enger Lahnsteins ledelse laget seg store visjoner: Markedskreftene skal bekjempes, internasjonaliseringen motarbeides, fraflyttingen fra landsbygda stanses og de små enheter gjenskapes. De presenterte et alternativt samfunn. Her har partiet sterke krefter å slåss mot. Så sterke at visjonene knapt lar seg virkeliggjøre selv med et stortingsflertall i ryggen.
  • «Annerledeslandet» gjorde seg godt i talene til opposisjonspolitikeren Lahnstein så lenge det var politisk unntakstilstand etter EU-avstemningen. Men «Annerledeslandet» blir stående tilbake som et luftslott når visjonen skal parres med norsk virkelighet, tilpasses to samarbeidspartier, innpasses i budsjettbalansen og sikres flertall i Stortinget.
  • Med sin verdikommisjon har dessuten Kjell Magne Bondevik stjålet «Annerledeslandet» fra Anne Enger Lahnstein. De velgere som i dag begeistres over verdikommisjonen og satser på at den skal føre til en styrking av «verdian» i det norske samfunnet, er trolig mange av de samme som etter EU-kampen flokket seg om Senterpartiet og visjonen om et mindre markedsstyrt og mer solidarisk Norge.
  • Senterpartiets største og viktigste hjertesak er distriktspolitikken. Kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad tegner til å bli en aktiv, utålmodig og resultatorientert statsråd. Men hun har en dyster og gjenstridig virkelighet å slåss mot. Det er høykonjunktur, og fraflyttingen fra Nord-Norge er større enn på lenge. Flyttestrømmen går ikke lenger fra utkantstrøkene til fylkenes sentra. Flyttestrømmen går nå fra fylker Norge rundt, og til Oslo, Akershus og områdene rundt Oslofjorden.
  • Og grunnene til at folk flytter er annerledes enn før. Også mange som kan få arbeid i nærheten av hjemstedet, flytter. De ønsker ganske enkelt å bo i et urbant strøk. Via parabolantenne og under studentliv i byen har de fått smaken på en annen hverdag enn den Distrikts-Norge kan tilby. De er kort og godt ikke på linje med Senterpartiet, som lovpriser de små enheter. De fleste politiske partier taler for tida varmt om betydningen av å bevare en spredt bosetting. Da er det et alvorlig faresignal for Senterpartiet at det nettopp nå går så dårlig for distriktenes eget parti.