Best ikke å vite

Det var Eivind Reitens jobb å vite, men det er hans redning ikke å vite, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da den amerikanske kongressen skulle stille Richard Nixon for riksrett som følge av Watergate-skandalen, var det to spørsmål man ønsket svar på: What did he know, and when did he know it?

Svarene på de to enkle spørsmålene har med andre ord felt mektigere menn enn Eivind Reiten, men problemstillingen er en klassiker når det er snakk om ledelsens ansvar for underordnedes feil. I et år har Hydro-granskerne gått gjennom en mengde dokumenter og foretatt timevis med intervjuer for å avdekke hva som egentlig skjedde rundt utbetalingen av 60 millioner kroner til den libyske agenten Abdurrazag Gammudi. To StatoilHydro-ledere har måttet gå ut av konsernledelsen som følge av sluttrapportene.

Men det alle spurte seg om, er fortsatt ubesvart: Hva visste Reiten og når visste han det?

Svarene kunne enten renvaske Reiten, eller stemple en av landets mektigste toppledere som en løgner. Derfor var det ikke overraskende at mange journalister på tirsdag sviktet Kristin Halvorsen til fordel for pressekonferansen hvor rapportene ble lagt fram.

Granskerne oppnevnt av Hydro selv konkluderer at Eivind Reiten ikke visste om Libya-saken før varsleren Anders Kullerud meldte fra til internrevisjonen bare dager før fusjonen med Statoil. Granskerne oppnevnt av StatoilHydro mener Reiten første gang ble orientert om konsulentavtalen allerede i 2000. Reiten og hans styreleder Terje Vareberg støtter seg naturlig nok på sin egen gransking, mens StatoilHydros sjef Helge Lund synes å stole mer på sine granskere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Begge rapportene konkluderer at oljeselskapet Sagas og seinere Hydros utbetalinger til en libysk konsulent var «korrupsjonsliknende». Det hadde for så vidt Hydro også konkludert med da man etter hvert avsluttet avtalen etter overtakelsen av Saga. Ingen mener at Reiten var direkte involvert i avtalen, men som generaldirektør og konsernsjef har han innrømmet at saken var såpass graverende at han burde vært orientert.

Reiten befinner seg dermed i en tap-tap-situasjon. Hvis vi skal tro ham på hans ord, og det bør vi selvfølgelig gjøre når en toppleder ser inn i kamera og benekter at han har gjort noe galt, var det likevel flere anledninger, hvor han åpenbart burde vært orientert om Libya-saken.

Den første var da han tiltrådte som generaldirektør i mai 2001

. Den andre var da Statoils Iran-skandale sprakk i 2003, og Reiten bedyret at han ikke så noen grunn til å gå gjennom Hydros utenlandsengasjementer, fordi «vi har ingen lik i lasten». Da burde vel de som visste bedre ha sagt; eh, det der er ikke helt riktig. Vi har et libysk ett.

Den tredje gangen var da Hydro gikk inn i fusjonsforhandlinger med Statoil. Ut ifra såkalt «due diligence» burde forholdet vært informert om. Statoil var dessuten i en ekstra sårbar situasjon etter Iran-saken. Ville det ikke vært naturlig at hans høyre hånd, Tore Torvund, som mandag måtte forlate StatoilHydros konsernledelse, hadde sagt: Eivind, hva gjør vi med Libya-saken? Burde vi ikke fortelle om den?

Hvis Reiten aldri ble informert om noe han selv medgir at han burde hatt kjennskap til, er det en svikt i Hydros rutiner og til syvende og sist ledelse.

Har StatoilHydro-granskerne rett i at han visste om saken, har han ikke fortalt sannheten. Begge deler er problematisk for en toppleder i et flaggskip som Hydro, hvor attpåtil staten er storeier.

– At jeg går av, løser ingenting, sa Reiten i går. Men det er heller ikke derfor saken har vært utsatt for en av tidenes mest omfattende og kostbare granskinger – 100 advokater til den nette sum av 250 millioner kroner. Det var heller ikke derfor Helge Lund valgte å fjerne to av sine fremste medarbeidere tidligere i uka. StatoilHydro blir fulgt med argusblikk av amerikanske tilsynsmyndigheter, og konsernsjefen ville gi et klart signal om at selskapet har nulltoleranse for alt som smaker av korrupsjon. Da legger Lund lista høyt for et konsern som opererer i noen av verdens mest korrupte regimer, men det er der den bør ligge. Det er også derfor han misliker Libya-saken intenst. Det var bare snakk om dager før han hadde arvet den gjennom fusjonen, og vær ikke i tvil om at han ville ha bebreidet Reiten om det hadde skjedd, for det er der ansvaret hører hjemme.

Næringsminister Sylvia Brustad er ikke tilfreds med de to sprikende granskingsrapportene. Hun oppfordrer styrene i StatoilHydro og Hydro til snarest å ordne opp i saken. Det handler om omdømmet til landets to viktigste selskaper. Om Reiten fortsatt har sin største eiers tillit, vil hun klokelig ikke si noe om.

Eivind Reiten, som har vært statsråd, vet hva det betyr. En statsråd har statsministerens tillit – helt til han ikke har det. Det gjelder også konsernsjefer.