Best med ball

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens det meste gikk i ball for George W. Bush (am. pres. 2000-08, sist sett på vei mot AFP i helikopter), gikk Barack Obama ball så fort han hadde avlagt eden, fått i seg litt lunsj og et par nikotintyggiser og tatt en spasertur med fruen gjennom Washington. Og det ikke bare på ett ball, men ti! Ti ball med verdig beinføring på én kveld/natt – det kaller jeg å gå i brudd fra første tråkk, men Big B gjennomførte med glans og stoppet ikke der heller. Mellom siste vals og hanegal løste han fordundre oss alle Guantanamo-floka også, og stilt overfor slik en handlekraft er det at vi alle bør gå i oss selv og spørre: Har vi egentlig verdsatt ballet høyt nok i vår turbulente tid? Som problemløsende og fredsskapende instrument?

Hør: Hvis ti ball kan stikke hull på Guantanamo-byllen, hvor mange ball må da til før Barack Obama blir så inspirert at han parkerer finanskrisa, løfter US of A ut av hengemyra i Irak, redder ozonlaget, får jøder og arabere til å blande blod på den gode måten, ordner opp i Kongo, omdanner Taliban til en skolepatrulje og skaper harmoni på Nasjonalmuseet? 50? 100? 1000? Det spiller ingen rolle, Barack er valgt for fire år og rekker fint 365 x 4 x 10 = 14600 ball til. OK, trekk fra noen helger og reisedøgn, men likevel blir det igjen ball nok til mer fred og forsoning enn verden tåler.

Og – må en kunne spørre – hvorfor står ikke ballet, med og uten polonaise, sterkere i den norske politiske hverdagen? Når danset Jens & Ingrid seg sist gjennom 10 ball i løpet av en tirsdagskveld? Ser vi på hvilke problemer det norske samfunnet simpelthen er nødt til å finne ekspeditte løsninger på, er det åpenbart at vi trenger en massiv «Ball for et bedre samfunn»-bevegelse gjennom alle lag av folket. Haraball og Sørensens Dalmatinerball eller Clementinerball eller hva det nå het er ikke lenger nok, la oss gjøre Roosevelt og Maos ord til våre og istemme: «Look to America, look to Obama, la de tusen ball rulle.»