«Best of» Fugelli

Vår mest kjente sosialmedisiner slår til igjen!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg vet ikke om det er tversoversløyfa, eller Stavanger-dialekten, eller det pastorale, det refsende, det fandenivoldske, det endetidstegnsøkende, det repeterende, det donquijotske. Uansett. Jeg fascineres av Per Fugelli. Han sier meg ting. Jeg skrur opp lyden når han er i radio, jeg følger intenst med når han er på tv. Jeg lytter spent når han holder foredrag. Og jeg skjønner godt at han er blitt kjendis. Han spissformulerer seg. Han forenkler kompliserte sammenhenger til påstander det er lett å begeistres over eller ta avstand fra. Han leverer.

Nylig har han gitt ut boka «Nokpunktet». Den har fått så beskjeden omtale i norske medier at man skulle tro redaksjonene har tatt ham på ordet: Det er nok Fugelli nå. Hans poeng er imidlertid at vi vil få bedre helse og et bedre liv hvis vi av og til kunne innse at vi hadde nok penger, nok pliktfølelse, nok sikkerhet, nok streben, nok nytelse, nok selvgodhet, nok overtro, nok Mattilsyn og nok Frp. Han foreskriver et mentalitets-nok som medisin mot det han kaller «altpunktet», jaget etter stadig mer, etter alt.

Boka er en essaysamling. Vi har hørt ham si mange av tingene før. Vi har hørt andre si en del av det. Fugelli har fyldige litteraturhenvisninger til hvert kapittel, han låner og han krediterer. Spørsmålet er ikke «to be or not to be». Men «to belong or not to belong». Det er fellesskapet og fellesskapsånden han setter opp mot individualisme og markedsmakt. Han vil bli tatt til inntekt for sosialdemokratiet, men han passer også på å refse venstresida for å bagatellisere betydningen av familien, for å idyllisere arbeidslinja, for å mangle forståelse for det religiøse. Få har refset KrF skarpere enn Fugelli. Men han tegner likevel risset av sin egen gud. «Var Jesus sosialmedisiner» lyder tittelen på et av hans kapitler. Enkelte vil kunne hevde at verken Jesus eller Fugelli ble tilstrekkelig forstått av sin samtid.

Framfor alt bør boka kunne leses som et ramsalt angrep på Fremskrittspartiet og alt dets vesen. Han utnevner partiet til å være den fremste «helsetyven» i et samfunn som gjør stadig flere syke. Han anklager partiet for å bygge ned folketrygden, for å skape en todelt helsetjeneste, en dårlig for vanlige folk, en god for de rike. Han anklager partiet for å ville skape en todelt skole, for å svekke arbeidsmiljøloven, for å svekke fagforeningene, for å sette likestillingen tilbake for å oppheve samholdet mellom by og land. Fugelli mener Magnus Marsdal, som har skrevet bok om Frp-koden, «elitens krenkelse av folk flest», har lurt seg selv. «Når Marsdal bruker krenkelsen som inngangsbillett til Frp-velgeren, gir han kraft til følelser og fordommer som fortrenger den saklige politiske debatt».

Samtidig konstaterer han at tidsånden motarbeider hans egne mål, en likere fordelt helse. Kapitalismens ideologi dyrker ifølge Fugelli styrke, men forakter svakhet. Den forfører oss til å danse rundt gullkalven og strebe etter å bli høyere sterkere og raskere, samtidig som den pakker sin undertrykkelse inn i ordene helse og trygghet.

Men, som Fugelli selv, og ikke minst Stavangerensemblet, konstaterer: Det e’kje lett å vera fuggel i dag.