Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Bestemor på anbud

Det er sjelden kost når en erfaren statsråd som Grete Knudsen offentlig anklager en regjeringskollega for å legge seg kloss opp til Fremskrittspartiets politikk, slik hun karakteriserte sosialminister Guri Ingebrigtsen i Bergens Tidende sist uke. Knudsen satte like godt Ingebrigtsen i skammekroken ved å opplyse at hennes synspunkt overhodet ikke var diskutert i regjeringen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Uttalelsen fra sosialministeren som Grete Knudsen reagerte på, lød «jeg er mer opptatt av at bestemor får de beste tjenestene, ikke hvem som yter dem». Konflikten mellom Knudsen og Ingebrigtsen viser hvilken sprengkraft Jens Stoltenbergs moderniseringsprosjekt har i Arbeiderpartiet. For deler av partiet er enhver konkurranseutsetting eller privatisering av offentlige tjenester tabu og har en veldig symbolkraft. Miljøer i og rundt Norsk Kommuneforbund ser for seg velferdsstaten rakne, velferdstilbudene bli styrt av markedskrefter, ansatte miste innflytelse, brukerne sulteftres og private profitører sko seg. I et slikt perspektiv passer det at «bestemor på anbud» er blitt det retoriske bildet på hva privatiseringsdebatten i Arbeiderpartiet dreier seg om. Men bildet vulgariserer problemstillingen.

  • Uttrykket gir bare negative assosiasjoner. Jeg ser for meg hensynsløse, internasjonale konserner slåss om å få hjelpe bestemor til sengs, vaske henne og mate henne, men ikke trøste henne. Og at bestemors skrøpelighet skaffer grådige aksjonærer utbytte. Glemt er det at mange skrale bestemødre i dag ikke har noe omsorgstilbud, og at de som har, må legge seg tidlig og sjelden få dusje. Taust er det om at lovene om pasientrettigheter, helsepersonell og arbeidsmiljø gjelder for alle. Og taust om at det er kommunene som skal formulere kvalitetskravene, bestemme hvilke bestemødre som skal få plass og kontrollere at tilbudet er godt nok.
  • Hva er så forferdelig med en slik utvikling? Vi har barna i private barnehager, sender uskikkelige ungdommer til private barnevernsinstitusjoner og går til privatpraktiserende leger. Ingen opprøres over at mors underliv er på anbud hos gynekologene.
  • Arbeiderpartiets lederduo taler med to tunger om dette temaet. Om dette er avtalt spill, om de reelt er uenige eller om de bare er klønete, er ikke lett å vite. «Nei, det kan jeg kategorisk avvise,» sa Thorbjørn Jagland i Dagbladet fredag på spørsmålet om regjeringens moderniseringsprosjekt ender i privatisering. «Det offentlige skal sørge for gode fellesskapsløsninger, men det er ikke like viktig at det er det offentlige som utfører alle oppgavene,» sa Jens Stoltenberg i VG lørdag. Slik tilfredsstiller de hver sin fløy i Arbeiderpartiet og LO, nører opp under uenigheten og etterlater oss velgere like kloke.
  • Noe svar på hva regjeringen kommer til å gå for i moderniseringen av helse- og omsorgsvesenet får vi ikke vite før etter Arbeiderpartiets landsmøte i november. Det er en merkelig, ja, nesten provoserende situasjon. Mens det er 3,3 millioner velgere i Norge, har Arbeiderpartiet 61000 medlemmer og mindretall på Stortinget. Men Ap-regjeringens beslutningsprosess er den samme i dag som den gang partiet hadde flere hundre tusen medlemmer og rent flertall på Stortinget. Før partilagene og landsmøtet har sagt sitt, er regjeringen bundet på hender og føtter i omstridte saker, og statsrådene må vokte sine tunger.
  • En slik beslutningsprosess hører fortida til. I et åpent samfunn der informasjonen flyter fritt og endringene skjer raskt, må et parti som søker regjeringsmakt finne andre måter å ordne beslutningene sine på. Ellers vil oppslutningen om partiene fortsette å synke og tilliten til politikerne ytterligere svekkes. Velgerne er opptatt av hva regjeringen gjør for landet, ikke hvilken ryggdekning den har i partiorganisasjonen.