Bestikk bedriftene

I dag betaler staten bedrifter for å kvitte seg med ansatte. Forskeren Kåre Hagen mener staten isteden burde bestikke bedriftene til å holde folk lenger i arbeid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALDRI HAR VI hatt det bedre, men aldri har vi vært sykere. Sykefraværet har økt med 40 prosent siden 1995. I alle aldersgrupper. Mest blant menn på mellom 40 og 50 år, presumptivt i sin beste alder. I 2001 var gjennomsnittlig sykefravær 7,4 prosent. Hvert år blir det 26000- 30000 nye uføretrygdede, noe som tilsvarer halvparten av dem som hvert år fødes i Norge. Samtidig synker den reelle avgangsalderen fra yrkeslivet. I Norge er gjennomsnittlig alder for dem som går over på pensjon, 59,6 år. Og selv om arbeidsledigheten stiger for øyeblikket, vil eldrebølgen kreve flere yrkesaktive. Det er ikke mer enn et år siden arbeidsinnvandring var det store temaet.

DERFOR MÅ VI legge om sosialpolitikken, mener velferdsforskeren Kåre Hagen, som tirsdag presenterte sitt syn på NHOs årskonferanse. Istedenfor at velferdsstaten hjelper bedriftene til å kvitte seg med folk, bør staten subsidiere lønna til eldre, arbeidsledige og uføretrygdede, mener han.

Det er en kjensgjerning at staten tar en stor del av kostnadene, gjennom trygder, når bedrifter slanker seg for å nå sine resultatmål. Velferdsstatens ordninger lokker bedriftene til å stimulere eldre arbeidstakere til å gå av med førtidspensjon. Arbeidstakerorganisasjonene og de yngre arbeidstakerne lar dette skje fordi nedbemanningen ellers ville gått ut over dem med minst ansiennitet. De eldre arbeidstakerne får et tilbud de synes er bra. Nå kan de realisere sine drømmer, sin reise, sitt hobbyprosjekt, eventuelt sitt etterlengtede karrierebytte.

Det snakkes om arbeidslinja - at folk må stimuleres til å være i arbeid framfor å være trygdet - men i realiteten subsidierer stat og bedrifter til mer fri tid.

BEDRIFTENE opptrer ifølge Kåre Hagen rasjonelt når de utnytter velferdsordningene på denne måten. De lever med sterk konkurranse i en stadig mer globalisert økonomi. Bedriftsledelsen gjør det som tjener bedriften best. Arbeidstakerne opptrer også rasjonelt når de sier fra seg ansienniteten til fordel for en sluttpakke og de mulighetene den åpner. Verken bedrifter eller individer tenker samfunnsansvar i slike situasjoner. Det er derfor vi har politikere som må vedta ordninger som virker godt i et større perspektiv. Vil de ha oss til å jobbe lenger, må både den enkelte og bedriftene se det som en fordel. Et alternativ til førtidspensjon er at staten betaler en tilsvarende sum for å holde arbeidstakeren i arbeid. Bedriften bestikkes med sterkt reduserte lønnskostnader for arbeidstakere over en viss alder, og får i tillegg den verdiskapingen som en ansatt bidrar med. Det burde også gi rom for arbeidsoppgaver som var slik tilrettelagt at arbeidstakeren finner det mer attraktivt å jobbe enn å være pensjonist.

MANGE UFØRETRYGDEDE ønsker seg tilbake til arbeidslivet. Det viser arbeidsmarkedsmyndighetenes målrettede arbeid med dette, som pågår nå. 11000 uføre ble i fjor kontaktet med spørsmål om de ønsket jobb. En tredjedel av dem ville tilbake til arbeidslivet. Men er det plass til dem? Kanskje, mener Hagen, hvis den arbeidssøkende uføretrygdede får med seg trygdeytelsene mer eller mindre permanent, samtidig som bedriften kan redusere lønnsutgiftene tilsvarende. Uten en slik subsidiering vil uførepensjonerte lett tape i konkurranse med unge, friske arbeidssøkere.

PÅ DEN ANNEN SIDE: Vil ikke unge, friske arbeidssøkere bli skjøvet ut av arbeidsmarkedet av subsidiert arbeidskraft? Hvilken bedrift vil betale dobbelt så mye for en ung uerfaren medarbeider som for en erfaren ringrev med gråpanter-tillegg fra staten? Hvordan skal vi forhindre at et slikt system blir misbrukt og utnyttet? Dette er nøtter som politikerne og sosialøkonomene må knekke. For Hagens utgangspunkt er riktig. I dag virker samfunnets midler i strid med samfunnets mål. Skal vi gå i riktig retning, må vi ledes dit, gjerne ved hjelp av en bestikkelse.