Besværlig begjær

Kinesiske myndigheter blander seg inn når kvinner spiller konkubiner på film – av alle de gale grunnene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den kinesiske skuespillerinnen Wei Tang har rett og slett gått for langt. I forrige uke ble hovedrolleinnehaveren i Ang Lees krigsdrama «Lust, Caution» svartelistet av kinesiske myndigheter. Det betyr at alt reklamemateriell for filmen der hun er avbildet blir forbudt i Kina. Det blir også reklamekampanjen Tang har laget for Ponds hudkremer. Svartelistingen har ingenting med filmens eksplisitte sexscener å gjøre, selv om også disse falt myndighetene tungt for brystet og Lee måtte kutte ni minutter nakenhet for å få filmen vist. Problemet er at Weis rollefigur er en ung kvinne tilknyttet den kinesiske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig som tar på seg å forføre en høytstående kollaboratør – men ender opp med å forelske seg i ham. Dermed «glorifiserer filmen upatriotisk oppførsel».

For to år siden led «Memoirs of a Geisha» liknende skjebne: Filmen fikk ikke kinodistribusjon i Kina fordi de kinesiske superstjernene Zhang Ziyi og Gong Li i filmen spilte japanske selskapsdamer. De som vil må gjerne bruke krefter på å være oppgitt over myndighetens syn på kvinnelige kinesiske filmstjerner som trofeer som for all del ikke må falle i fiendens eie. Mer interessant er det at samme dom felles over to filmer som på så forskjellig vis portretterer en situasjon der kvinner lever på menns nåde. Den amerikanske «Memoirs of a Geisha» romantiserer geishatradisjonen. Selv salget av geishaens jomfrudom behandles som skjør poesi. I skarp motsetning er «Lust, Caution» laget med dyp fascinasjon for det psykologiske spillet som kan oppstå når to mennesker er fanget i et forhold preget av dominans og underkastelse. Sexscenene, der de to stadig veksler mellom å være seierssikre og sårbare, er talende. Også her møter vi geishaer, men til forskjell fra de vakre dokkene som danser i slo-mo i «Memoirs of a Geisha» prøver disse slitne, panisk høflige kvinnene forgjeves å konversere mens fulle offiserer velter seg rundt i salongen deres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den som vil lage en historisk film må akseptere at kvinner har vært underordnet menn gjennom historien, og mestre utfordringen det er å vise det fram på psykologisk og sosialt troverdig vis. Kunstig modernisering av forholdene mellom menn og kvinner smaker kioskroman. Det er heller ikke nødvendig å moralisere. Kvinner har gjennom historien taklet begrensningene de har møtt på høyst forskjellig vis. Noen har resignert, andre har kjempet. Noen har brukt sitt begrensede armslag til å intrigere seg fram, noen har blitt pionerer og barrikadestormere. I en god framstilling vil fortvilelsen over en innsnevret frihet skinne gjennom uten at pekefingrer er nødvendig. Men å vurdere disse historiene ut fra politiske hensyn blir absurd. Det gjelder de kinesiske myndighetene som skiller og deler etter sexpartnernes nasjonalitet. Men det gjelder også det eksotiserende, amerikanske blikket på et rått system som er pakket inn i silke.

En virkelig brutal framstilling av østasiatisk kjønnshierarki finnes i «Bak den røde lykta». Zhang Yimous prisbelønte drama fra 1991 er i det ytre nesten uutholdelig vakker, men skildrer et sofistikert og nådeløst maktspill mellom en manns fire hustruer i 20-tallets Kina. Filmen ble også forbudt fordi den ble sett på som antikommunistisk, men kun for kort tid. Kvinnenes ektemann var tross alt kinesisk adelsmann.