Besværlig besøk

For George W. Bush betyr besøket i London ikke annet enn trøbbel, enda mer trøbbel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet):

FORRIGE GANG

han spiste middag med dronning Elizabeth II, hadde George W. Bush på seg cowboystøvler med innskriften «God Save The Queen». Det var i hans fars Hvite hus i 1992. På banketten i Buckingham Palace i kveld vil han sikkert være propert antrukket, men selskapet blir neppe noe lettlivet gilde. Når USAs 43. president hever brusglasset for å skåle med Tony Blair, er det sikkert med et lettelsens sukk over at første dag av besøket snart vil være over.

- Det er en rekke mennesker rundt meg som bare ønsker å komme seg til fredag så fort som mulig, sier en av de offisielle arrangørene til The Financial Times. Fredag setter George og Laura seg på flyet tilbake til Washington D.C.

DET VAR EN

kjempegod idé for to år siden. Tony Blair overbeviste dronningen om at det var på høy tid å invitere den amerikanske presidenten til et glitrende statsbesøk for å feire de transatlantiske bånd. Nå er tidspunktet det verst mulige. Irak-krigen med sin uærlige oppbygging og sitt kaotiske etterspill har forvandlet triumfvisitten til besøket fra helvete. I begge land klatrer tallet på antall drepte soldater etter krigen, og når de to krigsbrødrene bringes sammen, blir det en forsterking av kritikken mot dem begge. Med seg i bagasjen på Air Force One i går fikk Bush en meningsmåling hvor 47 prosent sier at de er misfornøyde med ham. Tony Blair har allerede under vesten en måling hvor 50 prosent mener han bør gå av. I en slags omvendt synergieffekt lyssetter de hverandres problemer. Trolig er det verst for Tony Blair. Mens Hugh Grant i filmen «Notting Hill» ble høy og mørk av møtet med den glitrende amerikanske Julia Roberts, er det lite trolig at Blairs aura vil skinne mer av møtet med Bush.

DEMONSTRASJONENE

i London opptar amerikanske medier. Ironisk nok har trolig George og Laura selv sørget for å få enda flere briter ut i gatene. I intervjuer på engelske TV-kanaler har begge tålmodig forklart at de ikke liker krig, men at 11. september og den globale terrortrusselen gjorde Irak-krigen nødvendig. Den koblingen kan til nød presenteres i USA, men provoserer i Storbritannia.

STRATEGENE I

Det hvite hus gleder seg nok også til fredag. Ikke fordi sjefen kommer tilbake, men fordi nyhetsdekningen av statsbesøket da vil være over. TV-bildene av hundretusener i demonstrasjoner mot Bush vil ha tonet ut. Staben rundt presidenten har lenge forsøkt å underslå og bagatellisere hvor upopulær han er i utlandet. Nå viser det seg med all tydelighet.

Upopularitet i utlandet behøver ikke å være noe problem for en amerikansk president. Med et stort og selvsikkert eget kontinent er det ikke så farlig hva andre måtte mene. Men nå faller den utenlandske misbilligelsen sammen med en økende uro på hjemmebane. Det gjelder ikke bare tapet av mennesker og penger i Irak. Det handler også om hvor klokt det egentlig er å satse på å være sterkest alene.

EN POLITISK

gevinst av besøket kunne ha hjulpet. Men en ordning for de britiske fangene i Guantánamo Bay er ikke akkurat noe PR-folkene til George W. Bush kan bruke. Tvert imot, hvis Bush går med på å la briter som er internert i fangeleiren, få særbehandling, vil det sette spørsmålstegn ved rettighetene til andre nasjonaliteter i Guantánamo.

En styrking av strategien for å avslutte den amerikansk-britiske okkupasjonen i Irak og en troverdig plan for overføring av makt til irakerne selv, ville ha gagnet begge parter. Datoen 30. juni står, men fortsatt er svært mange tråder løse.

I MORGEN

blir det en tøff dag for Bush og Blair. De skal ha pressekonferanse sammen og mulige positive effekter av besøket må kunne materialisere seg der. Helst bør de kunne presentere noe som kan avvæpne noe av den akselererte kritikken mot dem.

Etterpå kan de puste ut og spise lunsj tilberedt av Nigella Lawson. Da får de i hvert fall god mat og kan trøste seg med at det vil være under et døgn igjen av den vanskelige visitten.