Besværlig frosk

Det er uro rundt Nasjonalmuseet for kunst, men debatt vil man ikke ha.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET GAMLE ÅR tonet ut med en kritisk rapport om tilstanden i Nasjonalmuseet for kunst. Den var bestilt av styret, eller deler av det, men den sterke kritikken skal ikke få konsekvenser for noen i ledelsen, har styret besluttet. Derimot skal man lære av det. Det er jo et greit pedagogisk prinsipp. Men «Kyss frosken»-utstillingen på Tullinløkka skulle jo være et vendepunkt for museet, og da må det sees med et visst alvor. Derfor burde rapporten også ha vært offentliggjort. Jeg syns imidlertid også det kan være på tide med en evaluering av det sammensluttede museet og direktør Sune Nordgrens rolle, fordi han har hatt anledning til å spille ut sitt kunstsyn og sitt lederskap i løpet av året som er gått. Han har blant annet fått sterk kritikk fra mange hold både for nedmonteringen av museets basisutstilling og nymonteringen han har gjort, og for de stuntene han ellers har gjennomført. Denne kritikken kommer ikke bare fra konservativt hold, men også fra erklærte modernister. For en kunstukyndig som meg er det konstellasjoner som gjør et visst inntrykk.

NYE TANKER om museet og bildesamlingen kunne saktens være sunt. Alvorligere syns jeg det er at omorganiseringene har svekket den faglige ekspertisen og forskningen, enten ved at mange medarbeidere har sluttet eller har gått i permisjon. Det tolker jeg som et uttrykk for at mange, men selvsagt ikke alle, kunstfaglig kyndige ikke er spesielt begeistret for den retning museet har tatt under Nordgren. Noen har fått på pukkelen fordi de har uttrykt kritikk offentlig. Her ligger en annen side ved Nordgrens ledelse: Han tar dristige grep, men misliker angrepene de provoserer. Han inviterer til debatt, men når debatten kommer, utdefinerer han debattantene som en tilbakeskuende klikk han ikke vil debattere med. Men slik har det da aldri vært ved Nasjonalgalleriet. Helt siden Jens Thiis tid har det vært diskusjon om de valg galleriet har gjort, men direktøren har vært til stede og forsvart beslutningene. Ikke sånn med Nordgren: Han syns angrepene er urimelig og definerer dem som personlige. Selv utsteder han god attest for en strålende innsats, f.eks. i Dagbladet i romjula.

SELVE FUSJONEN av kunstmuseene er vanskelig for en institusjon som selv etter sammenslåingene vil være liten og skjør. Den trenger et sterkt institusjonsforsvar. Jeg syns jeg så svakhetene ved Nordgrens grep om dette under avklaringen av Arkitekturmuseets plass i Nasjonalmuseet. Med nytt og arkitekturhistorisk oppsiktsvekkende hus på Bankplassen virket det som om ledelsen ved Nasjonalmuseet så det som en hemsko i stedet for å framheve kvalitetene og mulighetene.

JEG HØRER AT man selv på Stortinget begynner å røre på seg i uro over det som skjer. Kulturminister Trond Giske har i Aftenposten advart mot flere eksperimenter. Det hadde kanskje også adresse til byråkratene i hans eget departement som fant på hele fusjonsgrepet. I alle fall forutsatte sammenslåingen en kunstfaglig eller administrativ tungvekter. Nordgren kom i norsk sammenheng fra intet, og det han har gjort skurrer. Hva vil han egentlig, bortsett fra å omorganisere og sette i gang debatter han misliker?