Besværlig union

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Nå kaster EU også skygger over «annerledes»-regjeringen. Den er innhentet av de dilemmaer som med nødvendighet melder seg når en regjering skal administrere standpunktene til et stortingsflertall som har et annet syn på sentrale politiske spørsmål. Nå vil regjeringen måtte godta en rekke EU-direktiver som klart strir mot ikke minst Senterpartiets standpunkter i opposisjon. Særlig gjelder dette veterinæravtalen og matsminkeavtalene. Seinere kommer også Schengen-avtalen tilbake til regjeringen, etter at den nå er til forhandling med EU. Den vil representere den mest omfattende EU-tilpasning nå siden EØS-avtalen.
  • Dette har skapt uro blant EU-motstanderne som spør med betydelig rett: Var det dette som var poenget med at nei-partiene dannet regjering? Vil ikke denne viljen til å godta beslutninger i strid med sentrale elementer i «annerledes-politikken» ødelegge mulighetene til å samle en ny folkebevegelse mot norsk EU-medlemskap? Er det i det hele tatt mulig for regjeringspartiene å engasjere seg i en kamp mot EU-medlemskap hvis regjeringen godtar det ene EU-direktivet etter det andre, og kanskje til slutt også tilpasser landets valuta til den nye EU-valutaen når den kommer i bruk fra 1. januar 1999?
  • En av dem som reagerer med sterkt engasjement mot denne politikken, er Nationens politiske redaktør Erling Kjekstad, som i en artikkel i avisa i går mer enn antyder at hvis Senterpartiet igjen skal stå i spissen for kampen mot EU-medlemskap, må det ut av regjeringen. Eller som han formulerer det: «Noen år med Bondevik-regjering, og kampen mot EU-medlemskapet er definitivt tapt.»
  • I den grad sentrumsregjeringen er et resultat av EU-neiet i 1994, viser utviklingen hvor begrenset folkeavstemningen er som beslutningstaker. Det er og har aldri vært noe parlamentarisk flertall mot EU. De samme velgerne som to ganger har sagt nei til EU, har valgt inn et flertall på Stortinget som er for medlemskap. Og en tilfeldig nei-regjering må gjøre som flertallet vil hvis den skal fortsette å regjere. Det vil åpenbart regjeringen Bondevik. Spørsmålet er bare hvor lenge den kan gjøre det før Senterpartiet har tapt all troverdighet i kampen mot EU-tilpasning og i siste instans mot EU-medlemskap.