- Betaler 200 000 kroner i skatt hver dag

Olav Thon (85) slår tilbake.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Se her, sier den godt voksne imperiebyggeren og viser Dagbladet tjue år gamle papirer.

Her lover Økonomisk Rapport å trykke teksten «Unnskyld, Olav Thon» i neste nummer av bladet. Den 2. juni 1988 hadde nemlig bladet presentert følgende over hele førstesida: «Forsikring: Brannbomben Olav Thon».

Olav Thon ble rasende.

- Ble du lei deg?

- Jeg er ganske robust, jeg, men det var jo ikke noe hyggelig. Det er leit at jeg ikke kjørte Økonomisk Rapport for retten den gangen og fikk beskyldningene kjent døde og maktesløse. Hadde jeg gjort det, hadde han kanskje passet seg bedre nå, sier 85-åringen med bestemt mine.

«Han», det er Dag Ellingsen, tidligere journalist i Økonomisk Rapport, nå forfatter av en råfersk biografi som langt fra er godkjent av hovedpersonen sjøl.

Om ryktene

Den godt voksne hallingdølen har derimot bidratt ivrig til høstens andre Thon-biografi, «Olav Thon - milliardær i anorakk», ført i pennen av Hallgrim Berg. I boka sier Thon dette om ryktesurret:

- Betaler 200 000 kroner i skatt hver dag

«I mellomtida har rykter og usanne beskyldninger om brannstiftelser, hallikvirksomhet, tyveri av militært utstyr på Hardangervidda under krigen og mange andre ting florert, i tillegg til en oppkonstruert farskapssak. Jeg har ofte undret meg på hvor alt dette kommer fra».

Han bekrefter at han har tatt seg nær av ryktene.

Helst skulle han ha ventet noen år med biografisleppet. Han mener det har skjedd mer fra han var åtti til åttifem enn det gjorde i åra fra syttifem til åtti.

- Var det fordi du visste at ei bok fra Dag Ellingsen var i emning at det hastet sånn med biografien?

Thon flirer.

- Jeg syntes det var for tidlig, men da Hallgrim Berg ønsket å skrive, sa jeg ja.

Pelshandel

Han har så vidt skummet Ellingsens versjon, sier han.

TAR SEG NÆR AV RYKTENE: Olav Thon mener han burde ha gjort mer for å stanse ryktene om at han hadde satt fyr på sine egne bygårder. Foto: Nina Hansen/Dagbladet
TAR SEG NÆR AV RYKTENE: Olav Thon mener han burde ha gjort mer for å stanse ryktene om at han hadde satt fyr på sine egne bygårder. Foto: Nina Hansen/Dagbladet Vis mer

- Tyskerhandel? Jeg solgte ikke ett skinn til tyskerne under krigen, bare til damene fra Holmenkollen, Smestad og Slemdal, kvitterer den gamle pelshandleren.

At minstegutten i Thon-familien fra Vats i Hallingdal slo seg inn på pelsdyrnæringen i 1930-åra, var fordi løypa var lagt for de andre søsknene; broren skulle ha garden, søstrene skulle bli gardkjerringer i nærområdet.

Vinteren 1940 gjorde unggutten sin første handel i Oslo. Han var ukjent i byen, men fikk seg en kjelke som han lempet varene sine på; noen reveskinn, ekornskinn og kaninskinn.

18 år gammel var han stolt eier av sin egen forretning, Volvat Pels. Pelsvarene gikk unna, også unna mesteparten av krigen. Planen om en dag å studere medisin, ble lagt til side. Unge Olav så med en gang hvilke muligheter som åpnet seg i hovedstaden.

Konge av Karl Johan

I 1950 hadde Olav Thon sikret seg et kvartal på Norges paradegate Karl Johan. Prislapp 1,7 millioner kroner. Hallingdølen ble nå godt stoff i hovedstadspressen.

«Og fantasien var stor. Han drev visst med bolighandel på Sinsen, var heilt rå, kjøpte husvære og heiv ut enker og faderlause, «raserte fredede bygninger» osv. », skriver Thon-biograf Hallgrim Berg.

- Jeg eide ikke engang den bygården på Sinsen, påpeker eiendomskongen til Dagbladet.

Ifølge biografien ble propellen Olav Thon på snaue fem år virvlet inn i omfattende internasjonal pelshandel, store eiendommer i Oslo, import av luksusvarer som porselen, silkeskjerf, populære nytteprodukter som kikkert og foto, for ikke å snakke om avansert teknologisk utstyr til den europeiske fiskeindustrien.

Tida strakk ikke til, og Thon lærte hvor farlig det er å la forretningene vokse i en slik grad at man mister oversikten.

En rotekopp

«Alle mine uvaner gjorde ikke sakene bedre. I mange år gikk jeg med kontoret i lomma. Løse lapper og faktura om hverandre. Folk trodde det var penger, at denne hallingdølen gikk omkring i byen med klærne stappfulle av store sedler. Det at jeg på mange vis er en rotekopp, og i tillegg har dyslektiske trekk, gir heller ikke det beste utgangspunkt», avslører hovedpersonen.

Det var rot og manglende oversikt som gjorde at pelshandler Thon endte i politiets varetekt i 1953 og ble dømt for tollsvindel, hevder Thon i dag. Han mener dette er den største nedturen han har hatt i et langt liv. Ja, også den gangen i 1970 da han investerte 35 millioner i ett skip, og tapte 50!

- Jeg trodde jo jeg var et slags overmenneske, så flink som jeg var med eiendom.

Olav Thon gliser bredt i sitt 86. år, og gjør et poeng av at han personlig betaler 200 000 kroner i skatt hver dag. I fjor veide selvangivelsen hans 32 kilo.

Det er lenge siden han samlet kroner på grasstrå.

21 milliarder

- Høydepunktet i ditt lange liv?

- Da jeg fikk kjøpt Sæteren gård i Bærumsmarka av staten for noen millioner i 2005. Det var veldig morsomt at Barnas Turlag sa ja til å ta imot den som gave, og at jeg fikk anledning til å bygge ut videre.

Kjøpet av Strømmen Stål, som ble Strømmen Storsenter, kommer som en god nummer to.

- Alle lurer på hvem som får de 21 milliardene dine?

85-åringen retter seg i stolen og sier ertende:

- Tenk Thon har sagt at det han har skal gå til et samfunnsnyttig formål. Enestående. Men ingen spør, hva er alternativet? Hadde jeg hatt barn kunne jeg gjort som mange andre; gitt til barna så de får muligheten til å søle bort pengene, gliser mangemilliardæren.

- Det er merkelig at folk blir forundret over at jeg ikke vil ta eiendommene mine med meg i graven!

I biografiens nest siste kapittel blir bondegutten fra Vats som kjøpte halve kongeriket mer konkret:

«I mine nåværende og fremtidige stiftelser vil jeg prioritere formål som kan lede til et sunnere samfunn. Da bør vi særlig satse på natur og miljø, helse og medisinsk forskning, samt sunne aktiviteter og tiltak for barn og unge».