Betent navlestreng

LO-penger gir Ap muskler, men svekker partiets uavhengighet. Sånn er det bare.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«GAVEOVERREKKELSEN

er et angrep på mottakers frihet. Den forplikter,» sa den franske, avdøde sosiologen Pierre Bourdieu. Han hadde selvfølgelig rett. Uansett hvordan LO-leder Gerd-Liv Valla og Ap-leder Jens Stoltenberg pakker inn driftsstøtten og valgkamppengene fra LO til Ap, så ligger det implisitt i gaven en forventning om gjenytelse. Pengegaven er derfor i sitt vesen et maktmiddel. Partiet trenger pengene til drift og valgkampopplegg og vil nødig at LO trekker pengestøtten tilbake. I det ligger det selvsagt et press. Press ligger det også i at LO har et stort apparat og mange medlemmer som kan mobiliseres til fordel for eller til kamp mot et politisk parti eller en politisk beslutning. LOs formål er å ha og utøve makt. LO bruker makta for å nå sine mål. Nå bruker LO penger for å styrke Ap og venstresida i norsk politikk, for derigjennom å få politisk innflytelse. LO vil fjerne dagens regjering og erstatte den med en som ikke svekker arbeidstakeres faglige rettigheter. Spørsmålet er om det er en fornuftig ressursbruk ut fra den gitte målsetting eller om pengestøtten er en bjørnetjeneste til Ap.

AP ER ET

modernisert politisk parti som vinner velgere ved å vinne deres tillit, ikke ved å «få dem» fra LO. Partiets frontfigurer viser, gjennom sin framferd, om de er tilliten verdig. Partipolitikk er en kamp om velgernes engasjement og tillit. Den kan nesten sammenliknes med ei avis som lever av sine lesere. Den må føles viktig, den må engasjere og den må bli trodd. For å bli trodd, må den være uavhengig. Den skal selvsagt ha oppfatninger, som tidvis kan sammenfalle med bestemte interessers syn. Men den må være og oppleves som uavhengig. Derfor er norske medier og journalister påpasselige med ikke å løpe bestemte interessers ærend. Bare mistanken om det, er nok til å svekke troverdigheten. På samme måte vil mistanken om at «Jens Stoltenberg er i lomma på Gerd-Liv Valla» eller at «LO har et favntak på Ap» være skadelig for troverdigheten.

PENGESTØTTEN

fra LO til Ap gir alle som har en politisk interesse i å undergrave Ap's troverdighet en gyllen anledning. Gaven til Ap er dermed en politisk gavepakke til partiets motstandere. I uker nå har Høyre angrepet Ap for å være LOs trojanske hest, uten at Ap's forsvar har vært annet enn forsikringer om det motsatte. I går blandet statsminister Kjell Magne Bondevik seg i koret og løftet mistenkeliggjøringen opp på høyeste politiske nivå. Og både før, under og etter valgkampen i 2005 vil politiske motstandere kunne hevde at Ap lar seg styre av LO med henvisning til de tette båndene og pengeoverføringene.

VI MÅ ANTA

at kloke hoder i Ap og LO har vurdert disse politiske belastningene opp mot fordelene ved pengene og samarbeidet. Mens LOs makt tidligere ble utøvd i mer skjulte former, har den det siste tiåret blitt eksponert i fullt flomlys. Det faglig-politiske samarbeidet har åpenbart vært i begge parters interesse. LO har vist hva organisasjonen kan oppnå politisk og økonomisk og har snudd nedgang i medlemstallet til økning. Ap har skjerpet profilen som arbeidstakernes parti og forankret sin makt og sin politikk hos arbeiderklassen. Under Gerd-Liv Valla som leder har også samarbeidet mellom lønnstakere i privat og offentlig sektor blitt bedre innad i LO. Det samme er forholdet mellom LO og de andre hovedsammenslutningene utenfor LO. Valla er dessuten en god samtalepartner for både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen. Mye ligger med andre ord til rette for en kraftfull allianse som står i sterk politisk kontrast til den sittende regjering. Vi kan ikke se bort fra at eksponeringen av samarbeidet har en politisk reklameverdi for de involverte.

LIKEVEL

tror jeg pengestøtten, som hovedsakelig går til Ap, er et tveegget sverd. Ingen reagerer på at LO og Arbeiderpartiet har felles interesser i mange saker. De er runnen av samme slekt. Men mange reagerer på at en interesseorganisasjon, dog med samfunnsansvar, betaler lunsjen til et politisk parti, som skal tjene hele folket. Hvis LOs rundhåndede gave til Ap blir oppfattet som en lenke rundt halsen til Jens Stoltenberg, kan pengestøtten virke mot sin hensikt. Og da får man heller ikke noe igjen for pengene.