«Betling forbudt»

Før genforskerne finner opp en pille mot fattigdom, kan politikerne lese boka «Sosialmedisin - i teori og praksis».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR

i studiedagene. En studiekamerat og jeg hadde foretatt en «klassereise» fra våre hybler i kondemnable leiegårder i Oslo sentrum til villaene ute på Bygdøy. Der skulle vi stjele messingskilt som vi gjerne ville utstyre våre inngangsdører med: «Bud bedes gå kjøkkenveien» og «Betling forbudt». Problemet var at vi ikke fant tilbake til adressen hvor skiltene var. Det hadde den gode siden at vi unnslapp vrede besteborgere og politi på nakken. Det dumme var at vi ikke fikk skaffet oss det vi oppfattet som et genuint historisk klenodium, en fysisk anakronisme, et håndfast bevis på en forsteinet sosial holdning som heldigvis, slik vi oppfattet det, hadde veket for sosial likhet og rettferdighet, altså for en høyere grad av sivilisasjon. Der tok vi feil. Utviklingen skulle ikke fortsette i samme retning som den hadde gjort i størsteparten av det århundret vi da var i. Økt utjevning er de siste 10- 15 åra erstattet av økte forskjeller.

HISTORIEN

om messingskiltene dukker opp i minnet når jeg blar i den nettopp utgitte boka «Sosialmedisin - i teori og praksis», redigert av de profilerte professorene John Gunnar Mæland, Per Fugelli, Georg Høyer og Steinar Westin. Der leser jeg også om «fanter, løsgjengere, betlere og folk som er henfallen til drukkenskab», som ikke ble omfattet av fattigloven av år 1900. Nærmest ved en tilfeldighet kommer boka ut samtidig med at det pågår en debatt i riksavisene om større forskjeller og økende fattigdom. Diskusjonen dreier seg om hvem som kan defineres som fattige og hvorvidt bekjempelsen av fattigdom skal være «universell» eller «målrettet», eller om vi skal satse på «velferd» eller «veldedighet», som de nevnte sosialmedisinere ville formulert det. Mens politikerne peker på arbeidsløshet og sykdom som hovedårsaken til fattigdom, snur sosialmedisinerne på det: «fattigdom skaper sykdom». Sosialmedisinens kjerne er å forstå og dokumentere sammenhengene mellom sosiale forhold og helse. Når de uten forbehold fastslår at «fattigdom skaper sykdom», bør de lyttes til når fattigdom skal bekjempes. De mener at vi nå er inne i en utvikling «fra velferd til veldedighet», noe de beklager. «Politiske utviklingstrekk tyder på en fremtid med økende sosioøkonomiske forskjeller. Det betyr at vi fortsatt trenger et fag som retter oppmerksomheten mot sammenhengene mellom levekår og helse blant underprivilegerte grupper i Norge.»

DISSE SAMMENHENGENE

har lett for å forsvinne når sosialøkonomer i Finansdepartementet beregner «helårsvirkningen» av universelle velferdstiltak. De blir for dyre. De skaper press i økonomien og svekker budsjettbalansen. For gode trygdeytelser reduserer også arbeidslysten og er i strid med arbeidslinja. Bedriftsøkonomene mener velferdsordningene er for gode og dyre og krever et for høyt skatte- og avgiftsnivå, noe som igjen svekker næringslivets konkurranseevne. Det samme gjør det høye norske lønnsnivået. Begge grupper av økonomer har et overtak i debatten i forhold til dem som trenger ytelsene. (Når lyttet du til en rusmisbruker, en arbeidsledig, en alenemor og trygdemottaker sist?)

HVA SKJER

hvis vi behovsprøver barnetrygden? Den vil miste sin legitimitet. De som ikke får, eller føler at de trenger den, vil ikke være interessert i å betale skatt for den. «Synet på velferdsordningene tar farge av hvor man selv står i det sosiale hierarkiet,» skriver Westin. Det gjelder også synet på folketrygden. De som selv er sikret av bedre ordninger, er mindre interessert i å beholde den. Dermed øker presset mot ordningene. Og da er veien kort til reduserte ytelser, økte egenandeler og enda større forskjeller.

TANKEN MED

ordningene som gjelder alle, var at de fattige ikke skulle måtte dokumentere sin armod. De skulle ikke stigmatiseres. De skulle slippe det uverdige å måtte slåss for et fattiggode.

Trygdeordningene ble til under arbeiderklassens og sosialdemokratiets framvekst. Nasjonene som bygde velferdssamfunnene, var i større grad lukkede systemer. Nå truer handelsliberalismen de nasjonale velferdsordningene. Snart vil vi måtte erkjenne at klassesamfunnet er kommet tilbake og at fattigdom er mer enn en definisjon. Da vil den tilfredse delen av befolkningen igjen forskanse seg bak skilt hvor betling forbys og bud bedes gå kjøkkenveien.