Bevar mappene!

Den største krenkelsen ligger i selve overvåkingen som har funnet sted, ikke i lagringen av bevisene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KANSKJE ER DET ET paradoks at de som var utsatt for ulovlig politisk overvåking ønsker at mappene deres skal bevares, mens Datatilsynet, som er opptatt av de overvåkedes personvern, vil at de som ønsker det skal få slettet dem. Det framgår av en artikkel i gårsdagens Klassekampen. Avisa tar utgangspunkt i at Justisdepartementet nå går inn for at mappeinnholdet, riktig eller uriktig, ikke skal kunne slettes. De ulovlig innhentede opplysningene skal i stedet oppbevares i Riksarkivet som historisk kildemateriale. Datatilsynet mener mange vil oppleve dette som en krenkelse og peker på at Stortinget i 2001 ved en lovrevisjon vedtok en «sletteparagraf». Datatilsynet krever derfor at de overvåkede selv må samtykke i at mappene bevares. Men lederen i Organisasjonen mot politisk overvåking, Kjell Horn, mener dokumentene bør bevares i sin helhet. «Når historien om den politiske overvåkingen en gang skal skrives, må bildet være så fullstendig som mulig», sier Horn.

NÅ ER RIKTIG NOK svært mye av denne historien skrevet. Historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen kom allerede i 1998 med sitt tobindsverk om «Den hemmelige krigen - Overvåking i Norge 1914- 1997». Lund-kommisjonens innstilling fra 1996 er i seg selv et historieverk. Begge avslører omfattende overgrep fra myndighetenes side, uten å drukne i alle pinligheter som Overvåkingspolitiet fylte mappene med. Det fikk alle ulovlig overvåkede selv anledning til å se da Stortinget under behandlingen av kommisjonens innstilling vedtok en tidsbegrenset innsynslov. Mange av de overvåkede ga journalister innsyn i sine mapper. Det avstedkom til dels rystende reportasjer, som igjen økte interessen for innsyn i mappene før tidsfristen gikk ut.

DE OVERVÅKEDE fikk imidlertid bare se en del av innholdet i sine mapper. De opplysninger som er innhentet om enkeltpersoner i tråd med den nye overvåkingsinstruksen av 1977, altså det som kan sies å ha vært lovlig overvåking, har man ikke fått innsyn i. Jeg går ut fra at Justisdepartementet nå ønsker å oppbevare alt som ligger i mappene, og der vil det ligge mye verdifullt stoff om etterkrigstidas Norge, som historikere og andre forskere må kunne få innsyn i.

MANGE AV dem som ble utsatt for overvåking er nå døde, andre er eldre eller godt voksne. Bare det tilsier hvor viktig det er å bevare materialet for ettertida. Det er like viktig å ha kilder til historien om den kalde krigen som til den varme. Det ligger dessuten i sakens natur at de aller fleste av de overvåkede har hatt et politisk engasjement på venstresida i norsk politikk. Det gjør ikke krenkelsene mot dem mindre. Men det forklarer at de og deres pårørende også ser det politiske poenget i å bevare kildematerialet. Den største krenkelsen ligger i selve overvåkingen som har funnet sted, ikke i lagringen av bevisene.