Bevegelser i kunsten

Pontus Hultén la nylig ut på sin siste reis. Gjennom sitt internasjonale livsløp var svensken fødselshjelper og krumtapp for kunstmuseer i Europa og USA.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GRANNELANDET er Hulténs navn knyttet til Moderna Museet i Stockholm. Han gjorde marinens gamle eksersishall på Skeppsholmen til en arena for fantasiens grenseløse øvelser. Og det lille museet kom til å spille en stor rolle. Med et innslag av internasjonale aktører som det i dag bare er institusjoner med økonomiske muskler forunt å kunne engasjere. Den postmarine perioden ble påbegynt allerede under oppussingen, da selveste «Guernica» med forarbeider kom på plass under et provisorisk presenningtak. Mens Buñuel-filmer ble vist samtidig.- Det var en annen verden, sa Hultén i sin tale på den uhøytidelige festen i forbindelse med museets 25-årsjubileum i 1983. Kontrasten til dagens markedshysteriske kunstverden blir enda tydeligere når «Moderna» fyller 50 i 2008. For hva kunne ikke Pontus fortelle oss lydhørt lyttende den gang. Blant annet om hvordan han ble kjent med seinere megastjerner som Jasper Johns og Robert Rauschenberg på sin første New York-tur i 1959. Da var USA-duoen knapt for signaturer å regne, og popkunsten - som de intonerte - eksisterte ennå ikke som etikett. Men 35-årige Hultén inviterte dem sporenstreks til å delta på utstillingen «Bevegelse i kunsten» som gikk av stabelen to år seinere. Utstillingen levde ikke bare opp til sitt navn på en kunsthistorisk måte, ved å vise hvordan bevegelsen slo inn i 1900-tallets kunst. Synet av Calders svevende mobiler , Duchamps roterende relieffer og Tinguelys malende maskiner skapte også bevegelser i sinnet hos et tallrikt publikum. Det ble ikke mindre sinnsopprivende da den amerikanske popkunsten rykket inn i 1964. Da priset det norske kunstetablissementet seg lykkelig over at slike vederstyggeligheter gikk Gamlelandet forbi.

MEN MORTEN KROHG visste råd, og inviterte Hultén til å fylle Kunstnernes Hus med sin samling i 1966. Warhol-visningen samme sted i 1968 kom også via Moderna Museet. Da skulle Hultén snart si Sverige farvel, og begi seg til Paris for å lede oppbygningen av Pompidou-senteret. «En ren slump», sa han til Dagbladet under intervjuet med ham i direktørens lille hjørne i det svære kontorlandskapet. Der satt han sjelden, men var synlig i salene. Oppgaven med å lede MoCA-museet i Los Angeles passet ham mindre. Der måtte Hultén drive sponsorjakt, i stedet for å søke opp nye bevegelser i kunsten. Derfor takket han ja til Venezia og Palazzo Grassi, og satte bevegelsen på programmet med en stor futurismeutstilling. Siden ble det Bonn og Bundesmuseum, før han vendte hjemover. Der hadde Pontus Hultén stimulert Sune Nordgren til internasjonal dåd. Nordgren drar hjem fra Oslo onsdag.