Beviser, tro og tvil

Jurister og avislesere har nok ganske ulik oppfatning av hva som er bevis i en straffesak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DAGBLADETS LEGENDARISKE kveldvaktsjef Kjell Flugsrud ble nervøs når han oppdaget at han verken hadde kriminalreporter eller sportsjournalist på vakt. Jeg hadde aldri gleden av å jobbe sammen med Fluger'n, og mine ti år som kriminalreporter ga meg sjelden annet enn kjeft og søvnløse netter, men jeg ble i alle fall kurert for å lese kriminalromaner. Jeg tror ikke på konspirasjoner og enda mindre på kriminalmysterier, men en kriminalreporter må aldri glemme at svært mange lesere også leser spenningsromaner. Detektivene sier vel ikke lenger «elementært, min gode Watson» når saken er løst, men vi må aldri glemme at folk flest forlanger en løsning de kan tro på. Og handfaste bevis.

DA RETTSSAKEN OM BARNEDRAPENE i Baneheia gikk mot slutten, spurte noen meg om det virkelig var slik at Viggo Kristiansen kunne gå fri. Da slo det meg at jeg kanskje ikke hadde gjort jobben min som kommentator, eller at vi i pressen gjør en litt for god jobb. For vi lager ikke rettsreferater, vi rapporterer nyheter fra rettssalen, og de mest overraskende enkeltnyhetene blir de største. I Kristiansand byrett var det mobilbeviset. Journalistisk sett var det også en sensasjon at DNA-beviset mot Kristiansen var noe ganske annet enn en delvis DNA-profil, men det var ingen stor nyhet for retten. Norsk rettsvesen har avsagt dommer på grunnlag av biologiske bevis som sier tiltalte ikke kan utelukkes, siden det ble mulig å skille blodtyper.

MEN JURISTER OG AVISLESERE har nok ganske ulik oppfatning av hva som er bevis i en straffesak. Det har vel ingen betydning for utfallet av sakene, men det får en viss betydning for vanlige menneskers rettsoppfatning når tre store straffesaker fyller nyhetsdøgnet i flere uker. De fleste mennesker jeg kjenner, skiller mellom det absolutte bevis på den ene siden og indisier på den andre. Norsk straffeprosess opererer ikke med dette skillet. Den er basert på fri bevisførsel, og retten foretar en samlet bevisvurdering. Og da sier folk flest gjerne at han bare ble dømt på indisier.

JEG SKAL IKKE UTBRODERE hva jeg mener om bevisene i Baneheia-saken der dommen er anket, men uansett utfall i Orderud-saken er det svært mange som aldri vil godta det retten kommer fram til som en løsning på saken. For uansett spaltekilometer og sendeflate i radio og tv er det vanskelig å formidle troverdigheten av vitneforklaringer. Og når mediene henter inn ekspertkommentatorer for å vurdere verdien av bevisene, blir det satt fram krav om lovforbud.

MARK TWAIN er ikke kjent som kriminalforfatter, men han var en av de første som brukte fingeravtrykk som det endelige bevis i boka «Den tvilsomme tvilling». Og han gir den beste bevisvurderingen jeg noen gang har lest. Hovedpersonen, småbyadvokaten Pudd'nhead Wilson, sier i sine opptegnelser: Selv det mest perfekte indisiebevis må brukes med forsiktighet. Ta for eksempel en blyant. En hvilken som helst blyant spisset av en hvilken som helst kvinne. Hvis du har vitner, vil du godta at hun spisset blyanten med kniv. Men hvis du bare har blyantens form og utseende å holde deg til, vil du sverge på at hun gjorde det med tennene.