Det sies at der vår kjære idrettsstadion i dag ligger, fantes engang et bevertningssted som het «Bi-så-litt» - altså en oppfordring til den forbipasserende om å stoppe litt opp. Dette vertshus skal ha gitt «Bislett» navn.

Denne oppfordring kjennes betimelig mot slutten av varmesommeren 2002, når det gjelder debatten om moderniseringen av Bislett, som har havnet på høyeste politiske nivå. Vi skal få til «et spleiselag for å sikre Bislett en framtid som friidrettsarena», sier statsminister Kjell Magne Bondevik (Dagsavisen 4.7.), presset av Oslos byrådsleder Erling Lae.

«Hagen redder Bislett» er en avisoverskrift (Dagbladet 24.7.) som skisserer hvordan Fremskrittspartiet skal lokke millionvis av kroner ut av statskassa til ombygging av Bislett stadion.

Hovedstadsavisene har tatt opp saken på lederplass: Aftenpostens «Hagens Bislett» (25.7.) og Dagbladets «Bislett i ny drakt» (31.7.) går sterkt imot Bondevik/Lae/Hagens pengekrav. Dagsavisen (26.7.) og VG (27.7.) går imot Aftenpostens leder.

Redde Bislett

Hva om man så biet litt og foretok en språklig oppklaring? Hva betyr «å redde Bislett»? For Carl I. Hagen betyr det å rive og bygge nytt, med omkostninger på over halvmilliarden. Hvorfor? For å bygge en stadion med åtte løpebaner, som er det internasjonale friidrettskrav. Hva som ikke er kommet fram i debatten, er at Oslo kommune ikke har undersøkt om det lar seg gjøre å utvide fra dagens seks til de ønskede åtte løpebaner, innenfor det eksisterende idrettsanleggs ramme.