Bibi på tur

En norsk bak-kanal arbeider i dypeste hemmelighet for å få fredsprosessen mellom israelere og palestinere i gang igjen. De daglige nøkkelpersoner er ambassadør Mona Juul og rådgiver Terje Rød-Larsen - under ledelse av utenriksminister Knut Vollebæk. Rød-Larsen får etter det Dagbladet erfarer forlenget sin UD-kontrakt, som går ut i mars.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Benjamin Netanyahu tok over som israelsk statsminister i 1996, satt Arbeiderpartiet fremdeles med makten i Norge. Netanyahu og hans Likud-allianse oppfattet den norske regjeringen og de norske fredsmeklerne som Shimon Peres' folk, og Norge mistet med ett noe av innflytelsen. Men så i fjor høst kom KrF til makten. Kjell Magne Bondevik og Knut Vollebæks inntreden i regjeringskontorene førte til en økt israelsk interesse for norsk fredsinnsats. Dermed lå også veien åpen for et skikkelig comeback for ekteparet Juul og Rød-Larsen.

  • Egentlig er det hele litt merkelig, for norsk Midtøsten-politikk har ikke endret seg siden Bjørn Tore Godal og Jan Egelands tid. Men det er helt klart at Netanyahu føler et større ideologisk fellesskap med Bondevik og Vollebæk enn han gjorde med forgjengerne. Samtidig har israelerne innsett at Norge har en viktig rolle å spille, fordi landet verken legger press på dem eller har stormaktsambisjoner. I øyeblikket står Norge langt høyere i kurs hos Netanyahu enn USA. Amerikanerne forsøker nemlig å presse sin nye fredsplan på israelerne.
  • Netanyahu kommer til Norge fra Spania og Tyskland, der han har prøvd å forklare den israelske politikken overfor araberverdenen. Det trenger han ikke å gjøre i Oslo. Hans norske verter er mer interessert i å fortsette dialogen - for å få fredsforhandlingene i gang igjen. Det er norske fredsmeklere som er de virkelige budbringere mellom israelere og palestinere for tida. Tilliten mellom den israelske regjeringen og Yassir Arafats selvstyremyndigheter er på et lavmål. Derfor trenger fredprosessen folk som Mona Juul og Terje Rød Larsen, som nyter respekt i begge leirer.
  • Så vidt Dagbladet forstår, har de siste ukenes norske fredsinnsats ikke akkurat gitt store uttellinger. Om det kommer noe konkret ut av helgas møter på Holmenkollen Park Hotel Rica er heller tvilsomt. Men det vil bli hektisk møteaktivtet på ulike nivåer.
  • Hvor befinner så fredsprosessen seg i øyeblikket? De direkte forhandlingene står i stampe - tross et voldsomt amerikansk initiativ for å få samtalene i gang igjen. Kanskje hadde det gått bedre om USA i hvert fall offisielt hadde lagt litt mindre press på Israel. Slike diktater finner statsminister Netanyahu seg nemlig ikke i.
  • Netanyahus folk har antydet at at de kan være villige til en videre tilbaketrekning fra i underkant av ti prosent av den okkuperte Vestbredden. Amerikanerne forlanger 13 prosent. Disse drøye tre prosentene er nå blitt et hovedstridspunkt - noe som ikke gjør forhandlinger lettere. Da Oslo-avtalen ble undertegnet i september 1993, snakket de største optimistene om at palestinerne til slutt ville få 90 prosent av Vestbredden. Foreløpig har Arafat tilnærmet full kontroll over tre- fire prosent av Vestbredden. Et litt større lappeteppe på rundt 27 prosent styres til en viss grad av palestinerne, men Israel har kontroll over sikkerheten. I Gaza har palestinerne kontroll over drøye 60 prosent av territoriet.
  • Det er et godt stykke igjen til en palestinsk stat, men selv Netanyahus folk snakker nå om en slik statsdannelse. Forleden gjorde den gamle superhauken Ariel Sharon det klart at Israel motvillig vil akseptere en palestinsk stat. Den må imidlertid ikke omfatte mer enn 40 prosent av Vestbredden, og samtidig må palestinerne, ifølge Sharon, droppe resten av forhandlingstemaene som er nedfelt i Oslo-avtalen. Det ville bety farvel til Jerusalem og palestinsk akseptering av de jødiske bosettingene på Vestbredden. Det kan ikke Arafat gå med på, og det vet israelerne godt.
  • Men det viktige var at signalene ble sendt ut av Sharon. Det kan gjøre at den nasjonalistiske og religiøse høyreopposisjonen i den israelske regjeringen kanskje kan akseptere en aldri så liten territoriell innrømmelse. Så spørs det om det er nok.