Bibliotekaren i Bagdad

Et land uten bibliotek er som et folk uten hukommelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

15. april 2003 sto Nasjonalbiblioteket i Bagdad i brann. Det føyde seg inn i rekken av kulturinstitusjoner som ble ødelagt i Irak rundt Saddams fall. Seksti prosent av samlingen gikk tapt, deriblant uerstattelige ottomanske skrifter. Hundrevis av bøker lå spredt utover gatene. Alt utstyr – kopimaskiner, klimaanlegg, dataskjermer – ble stjålet eller ødelagt. Kulturarven sto i fyr og flamme, og ingen var i stand til å redde den.

Men bibliotekets direktør, Saad Eskander, nektet å godta fallitten. Biblioteket skulle og måtte åpnes igjen så raskt som overhodet mulig. Han trosset råd og advarsler, utstyrte sine medarbeidere med munnbind, og åpnet bygningen for publikum mens den fremdeles minnet mest om en ruin.

– Den største utfordringen var å beskytte det som var igjen av samlingen, og å oppmuntre staben til å møte på jobb, sa Eskander, da han nylig holdt et foredrag under Bjørnsonfestivalen i Molde.

– Alle sa at vi ville mislykkes. Vi åpnet lesesaler uten stoler og bord. Mange av bøkene var for skadd til at folk kunne få låne dem.

For å kunne åpne ble Eskander nødt til å pønske ut originale strategier. Angrepet på biblioteket ble utført av tre svært ulike grupper: Vanlig mobb, som tok med seg møbler og maskiner. Proffe tyver, som tok fotografier og kart. Og politisk motiverte pyromaner, som sved av hele arkivavdelingen, der Baat-partiets historie ble oppbevart. Eskander valgte å gå etter den siste typen, og plyndret selv Offisersklubben, som ble drevet av Saddams sønn, for møbler.

Veien tilbake til et fungerende bibliotek ble lang, og medførte store tap, ikke minst for de ansatte. Men da de nyåpnet tidligere i år, kunne de tilby gratis kopitjenester og internett. Fram til i fjor skrev Eskander en bloggdagbok på nettsidene til British Library, der han redegjorde for sitt møysommelige arbeid, og for trakasseringen av staben. Mange opplevde kidnapping av en av sine nærmeste, halvparten måtte forlate hjemmene sine (de var sjia-muslimer i sunni-strøk, eller omvendt) og fem mistet livet. Eskander avsluttet nettdagboka si nokså brått, med den begrunnelse at han følte at han utnyttet de ansattes tragedier til å få oppmerksomhet rundt bibliotekets gjenoppbygning, og at dette gikk på samvittigheten løs.

Saddam var en forbannelse for irakisk kultur. Kritisk tenkning ble mistenkeliggjort. Mange skrifter var nedlåst og tilgangen til dem begrenset, selv for forskere. Kulturministeren kalte biblioteket for bøkenes kirkegård. Likevel ble den nye tida ingen umiddelbar velsignelse for biblioteket. Eskander er lite imponert over amerikanerne og deres løfter, og har takket nei til å sende ødelagte dokumenter til Washington.

– De skal restaureres her, av noen som forstår hva som står på sidene, sier bibliotekaren fra Bagdad.