Biff, bolig og bil

Er vi klar for å endre atferd og forbruk til beste for miljøet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Onsdag kunne verdenssamfunnet bivåne TV-bilder som viste et isdekke på størrelse med hele Oslo i ferd med å gå i oppløsning i Antarktis, mens norsk aviser fortalte at boblebad, og badstuer sprengte strømnettet i enkelte hytteområder. Og Frp skrev brev til regjeringen med krav om at den utarbeider en oversikt over norske klimaeksperter som er skeptiske til FNs klimapanel. Samtidig, på et seminar i regjeringskvartalet, presenterte Vestlandsforskning en rapport om hvordan miljøbelastningen eller «det økologiske fotavtrykket» fra norsk produksjon og norsk forbruk har utviklet seg siden Brundtland-kommisjonen la fram sin rapport i 1987.

Rapporten som er laget på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet og Miljøverndepartementet, viser at nordmenns forbruk belaster miljøet like mye i dag som for 20 år siden, trass i at Brundtland-kommisjonen sa klart ifra om at det må reduseres. I global målestokk er norske forbrukere store miljøsyndere. Så kan man trekke på skuldrene av det. Men miljøvernminister Erik Solheim (SV) minner oss om alvoret som ligger i at teknologigevinsten og effektiviseringen vi har hatt i løpet av disse åra er spist opp av det økende forbruket. Dette forbruket er ikke bærekraftig med mindre vi nekter menneskene i India og Kina og andre eksplosivt voksende økonomier samme levestandard som vår. Det har vi ingen rett til, fastslo Solheim, og mer enn antydet at løsningen må bli at det er vi i den rike del av verden som må redusere vårt forbruk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hovedtendensen er ifølge rapporten at vi de siste 20 åra har sett en todelt utvikling: En positiv og en negativ i miljømessig forstand. Positiv når det gjelder miljøbelastningen fra norsk produksjon. Negativ når det gjelder miljøbelastningen fra norsk forbruk. Innen forbruk er det persontransport med fly som har økt spesielt mye, og særlig de siste åra. Miljøbelastningen fra de store forbruksområdene som ofte omtales med metaforene «biff» (maten vi spiser), «bolig» (bygging og drift av boligen) og «bil» (persontransport) har holdt seg relativt konstant, med unntak av flytransport. Derimot har det de siste åra skjedd en sterk økning av to typer forbruk: Import av forbruksvarer, særlig fra Kina, og de mest energikrevende formene for fritidsforbruk, som ferier, utstyr til friluftsliv og elektronisk hjemmeunderholdning.

Vår nye barne- og likestillingsminister, Anniken Huitfeldt (Ap) ønsker å sette et sterkere søkelys på forbrukeren. Hun mener det er viktig å vite hvilke endringer som må til i dagliglivet for å redusere de miljøbelastningene økt forbruk fører til. Solheim er for sin del omhyggelig med å gjenta at det ikke nytter å endre folks vaner med å si fy, fy og vifte med en moralsk pekefinger. Men han har heller ikke tro på at markedet og teknologien alene løser problemene. Det må nok reguleringer til for å tvinge fram løsninger, og det norske folk må innstille seg på å endre livsstil i betydelig mer klimavennlig retning, f.eks. gjennom en mer forbruks- og fritidsinnrettet miljøpolitikk i tillegg til teknologiutviklingen. Er vi som forbrukere og velgere villige til å være med på det, og begrense vårt energikrevende «gode liv»? Og enda viktigere: Tør våre politikere kreve det av oss? Det er de som må gå foran.