Bildøden tok både mor og far

NEDSTRAND (Dagbladet): Amanda (7) trodde lenge at alle barn hadde en førstemamma og en førstepappa. Nå vet hun bedre. 22. juni 1991 mistet hun mamma og pappa, bestemor og bestefar i en trafikkulykke ved Skibotn. I fjor sommer var hun på stedet der tragedien skjedde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I ulykken i Troms ble sju måneder gamle Amanda kastet ut bakvinduet og satt fortsatt i barnesetet da hun ble funnet på veien. Bildene i fotoalbumet viser et skrubbsår i hodet og gips på den lille armen, som fikk en brist.
Amanda vet alt om ulykken, og mener hun av og til «husker» litt sjøl av hva som skjedde. Sjuåringen tenker ekstra mye på det når hun hører om ulykker på nyhetene, sånn som da hun hørte om dødsulykken i Bærum sist søndag. For snart sju år siden var hennes egen tragedie på førstesida av avisene.

I dag er Åse og Arthur Paulsen mamma og pappa til den kvikke andreklassingen. Tante Åse, onkel Arthur og Amandas tre fettere var ikke et øyeblikk i tvil om at den foreldreløse babyen skulle få sitt nye hjem i Nedstrand i Nord-Rogaland.

Nektes visum

Amandas kosovoalbanske besteforeldre ga ekteparet sin fulle støtte. For bestemor var det et greit valg. Amandas pappa hadde ingen andre søstre, bare brødre. Besteforeldrenes høyeste ønske nå er å få komme til Norge for å besøke barnebarnet. Norske utlendingsmyndigheter nekter å gi dem visum. Hittil har Sveits vært møtestedet for familiene.

- Vi mistet fem av våre kjære i løpet av to uker den sommeren. Arthurs far døde nemlig to uker seinere, forteller Åse.
Dagen etter begravelsen på foreldrenes hjemsted i Kåfjord gjennomførte de den planlagte barnedåpen for Amanda. Deretter bar det videre til begravelse på Bømlo i Hordaland. Det var en tøff tid.

Arthur og Åse er takknemlig for innsatsen til Troms fylkes kriseteam. Lege, sjukepleier, brannfolk og andre som hadde vært i arbeid på ulykkesstedet kom i helikopter og fortalte i detalj om ulykken.

Fantasien verst

- Det er bedre å få vite alt, sjøl om det er brutalt, enn å fantasere. Kriseteamet påpekte at fantasien ofte er verre enn virkeligheten. De rådet oss til å se våre avdøde familiemedlemmer i kistene.

Først kom sjokket. Så begynte kampen:

- Kampen mot offentligheten. Ulykken skjedde en lørdag kveld. Mandag kom vi til Tromsø for å besøke Amanda, forteller Arthur.
Ekteparet trodde de skulle få med seg den lille jenta så snart hun var utskrevet fra sjukehuset. Men den gang ei.

- Hun var Oslo sosialkontors eiendom. Det var ingen selvfølge at familien kunne ta hånd om henne. Vi måtte ha papirer som fosterforeldre først.
Åse og Arthur var fortvilte. De ønsket å få barnet hjem før besteforeldrene kom fra Jugoslavia. Tre dager seinere lyktes de. Da var ansvaret for Amanda flyttet fra Oslo til Kåfjord.

- Da gikk det lett. Heldigvis var Amanda så liten at hun ikke skjønte det, sier Åse og ser kjærlig på datteren.

Men før Amanda og hennes nye familie kunne dra hjem til Nedstrand, måtte det oppnevnes verge på hjemstedet.

Når Åse og Arthur i dag tenker tilbake på tragedien som rammet slekten, går de varme tankene nordover til naboer og venner i Kåfjord som hjalp dem de første sorgtunge dagene.

- De stilte uoppfordret med campingvogner med oppredde senger og kom med mat til oss til alle tider. De var der for oss hele tida, sier Arthur, og legger til:
- Det hadde nok ikke skjedd på Vestlandet.
- Du må på en måte unnskylde folk. Det er ikke det at de ikke bryr seg, men det er lett å tenke for mye på hva man skal si når andre er i sorg. Folk kvier seg for å ta kontakt, sier Åse. Sjøl meldte hun seg på en sorggruppe i Nedstrand. Siden har hun gått på kurs og ledet andre sorggrupper.

- Det er klart det var vanskelig for folk her i Nedstrand å vite hvordan de skulle ta imot oss. Her kom vi hjem etter å ha mistet så mange familiemedlemmer, og hadde samtidig fått et lite barn å glede oss over.

- Mye dreier seg om å ha et sosialt nettverk. Det er vel nokså skrøpelig mange steder. Hvor mange stiller egentlig opp og hjelper sine naboer? Vi føler fortsatt savnet, men har bearbeidet sorgen og lever nesten som før. Det er her Amanda hører til.

OVERLEVDE: 22. juni 1991 mistet Amanda (7) mamma og pappa, bestemor og bestefar i en trafikkulykke ved Skibotn. Her er hun sammen med sine nye foreldre, Åse og Arthur Paulsen.