Bill. mrk.: Gin og Solo

RIGA (Dagbladet): Kalde vinder pisker inn i Riga-bukta en dag i desember. Mens folk drar lua godt ned over ørene og knepper igjen øverste knappen i frakken, foreslår en snøvlete Boris Jeltsin i Stockholm at Russland, de baltiske landene, Sverige og Finland i fellesskap skal ha et slags regionalt fellesforsvar. For Baltikum skal være Russlands innflytelsessfære, ikke NATOs.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jo da, folk har grunn til å engste seg i Baltikum. For mens den sittende tsar i Kreml er full, kan den neste være enten rød eller brun. Og Latvias ferske statsminister, den unge, åpne og søkende Guntars Krasts, sier etter et visst press fra en gruppe besøkende norske journalister det alle tenker, men ingen baltisk leder inntil nå har sagt offentlig til vestlige journalister: - Jo, Vesten har et moralsk ansvar for å gi oss sikkerhetsgarantier.

  • Estland, Latvia og Litauen har alle søkt om medlemskap i både EU og NATO. På forsommeren i år fikk de beskjed om at de sto på venteliste B i forhold til NATO. På venteliste A står som kjent Polen, Tsjekkia og Ungarn, som har innledet forhandlinger og blir medlemmer i 1999. De på venteliste B har fått beskjed om at døra er åpen og fått understreket igjen og igjen at den ikke er stengt, men at de i denne omgang ikke er aktuelle. Og som Krasts håpefullt utdyper:
  • I de baltiske landene er en viss resignasjon allerede i ferd med å bre seg. - Vi blir nok sviktet denne gangen også, er allerede etablert som et munnhell i Latvia og Litauen når folk snakker om presset fra øst, og det sterke ønsket om å tilhøre Vesten. Og den resignerte tonen er ikke uten historiske røtter. Fra den seierrike Røde armé for andre gang okkuperte de baltiske landene i 1944, og helt fram til 1953, raste en væpnet geriljakrig i de tette furuskogene i Latvia og Litauen. Daglig ble frihetskjemperne lovet vestlig støtte over Radio Free Europe, og andre vestlige propagandasendinger. Men ingen hjelp kom, og det vestlige sviket er etablert som et slags skjebnetungt lodd det ser ut til at de baltiske landene må bære.
  • For det er vanskelig å gi de baltiske landene sikkerhetsgarantier. Generalene i Brussel og Pentagon, som tenker de tankene deres tegnebrett ber dem tenke, ser at Baltikum vil være umulig å forsvare hvis de blir angrepet. Politikerne, som tenker de til enhver tid mest opportune tankene, ser seg neppe tjent med å irritere en Boris Jeltsin som igjen ser ut til ikke å være helt tilregnelig. Og Guntars Krasts' håp til de åpne dører kan kanskje best oppsummeres slik: Vel er døra åpen. Men er det egentlig meningen å gjøre våre geografisk uheldige og fattige baltiske fettere til en del av familien? For blir de en del av familien, får vi samtidig hele naboskapet ubehagelig nært.
  • Og skal vi tolke Krasts' litt motvillige innrømmelse av at Vesten har et moralsk ansvar for de baltiske landenes sikkerhet, dit at han langt på vei innser at de militære og politiske argumentene ikke lenger bærer? I hvert fall ikke inn i NATOs generalstab. Og trolig heller ikke inn i de sentrale vestlige regjeringskontorene?
  • På den annen side er de baltiske landenes historie slik at ønsker om alt som likner på sikkerhetsgarantier er svært legitime. Dermed blir spørsmålet om sikkerhetsgarantier, og NATO-medlemskap for de baltiske landene et spørsmål der det politisk opportune står mot en slags politisk moral. NATOs historie peker mot et klart negativt svar for de baltiske landene. For stikk imot all propaganda var aldri NATO noen spydspiss for frihet og demokrati. Og det skal vi takke for, enten vi tenker på Ungarn i 56, Tsjekkoslovakia i 68 eller Polen på 80-tallet.
  • Den vel etablerte sannheten at NATO er til for medlemslandene og ikke en idealistisk speidertur, vil nok bli bekreftet enda en gang. For Dusteforbundets optimistiske gin-søkende mann fikk neppe mange svar. På den annen side: Det kunne jo vært hyggelig om han fikk det?

- Hva er vitsen med ei dør som er åpen, hvis det ikke er meningen at noen skal gå gjennom den?