Billedkunst, jazz og bossa

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): «Le Siècle du JAZZ» – «Jazzens århundre» – heter en av vårens storhendinger på utstillingsfronten i Paris. «Kunst, film, musikk og fotografi fra Picasso til Basquiat» er undertittelen på denne multimediale installasjonen. Den både betar og bestormer sansene. Tidslinjen strekker seg fra 1848 og slaveriets tid til millenniumsskiftet, og dette perspektivet panorerer mer enn et sekel. Det virker helt riktig.

Den arkitektoniske rammen som utstillingen er satt inn heter «musée du

Quai Branly». Jean Noels to år gamle museum tyder på en god gartners håndlag, med skiftende ytre former som spenner fra fargerike bokser til tett vegetasjon.

Bygningskroppen i ulike materialer bæres av en vekslende struktur, og har en tilsvarende rik samling som ryggrad.

SAMLINGEN ROMMER verker fra Afrika, Asia, Oseania og det nordlige og sørlige Amerika.

Mye kom til Frankrike i kolonialismens tid, og hadde før tilhold – og ikke så gode forhold – i Louvre og Musée de l’Homme. Dog ofte bedre enn i kunstens fødesteder. Manglende markedsverdi gjorde at mange verker gikk i oppløsning på andre kontinenter.

Paradoksalt nok gjorde militære og misjonærer en viss nytte ved å røve med seg «avgudsbilder» og eksotika til etnografiske museer i Europa.

Det var på «musée de l’Homme» – «Menneskets museum» – André Derain og ikke minst Picasso så ekspressiv energi i de afrikanske maskene. Surrealistene lot seg helst forføre av den skulpturelle magien fra sør for ekvator. Max Ernst med krigseksil i Colorado, USA fikk i tillegg næring fra hopidokker hos nordamerikanske nomader.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SOM MODERNISTER flest lyttet og levde de intenst med jazz i barene på Montparnasse etter første verdenskrig. Samtidig i Tyskland så Hitler bare blodtåke når de svarte musikernes improvisasjoner trengte ned i Münchens kneiper. Både billedskapere og musikk ble stemplet som «entartet», eller «jødisk-bolsjevikisk», da hatet vokste med marsjene i «Det tredje rike». Stalin ante kosmopolitiske klanger og det som verre var i jazzen. Sjostakovitsj og andre sovjetiske tonesettere med jazzimpulser på registeret strøk straks «unotene» fra egen produksjon.

«Jazzproblemet» het en enquête i et fransk musikktidsskrift fra 20-tallet. Eksilrusseren Wassilij Kandinskij så ingen problemer med jazzen som kilde. Det viser deler av hans bibliotek i «musée du quai Branly». Dette eksponeres også med kunstnerisk kraft i Pompidousenterets Kandinskij-utstilling, som parisisk presse var full av lovord over.

SELV OM DET antropologiske perspektivet preger jazzutstillingen, så handler den mest om kunstens frigjørende energi. Ta tsjekkiske Franticêk Kupkas horisontale orkestrering av geometri. Eller dadaistene Marcel Janco, Man Ray og Francis Picabias rytmesans med pensel og kamera. Den lamme Matisse klippet sin glede over freden med Ikaros som akrobat og offer. Fargene i serien «Jazz» fra 1946 gir dyp mening til forestillinger om frihet. Koloristen par excellence er i aktuell samklang med Alexander Calder. For også «Sandy» fra USA minnes – med sitt lekende «Sirkus» – i Centre Pompidou.

Fotografer og filmfolk har også høstet inspirasjon i møter med jazz. Carl van Vechtens svart/hvite portrett av Billie Holiday fra 1949 er en perle i samme nyanser. «Strange Fruit» – sensibilitet i dialog. Smerten lyder med finstilt akustikk fra en liten høyttaler i nærheten av de to. Lydnivået intensiveres i Pier Paolo Pasolinis film «Appunti per un’ Orestiana africana». Antikke ord fra Kassandra går synkretistisk skingrende sammen argentinske Gato Barbieris frijazztoner.

KROPPENS SKRIK satte seg usordinert gjennom hos John Coltrane og Archie Shepp, da Martin Luther King og Malcolm X ble skutt. Og hardnet når Black Power og «panterne» manet til militant motstand mot rasismen. Den hvite kunstneren Larry Rivers var krass mot samme rasistiske problem, og ga det en seksualisert komponent i 1970.

Claes Oldenburgs skulpturelt føyelige «Klarinett-bru» fra før Bush jr. bærer bud om Obama. Andy Warhols tegning av Aretha Franklin er udatert, men den sensible streken fra siste leveår sier det samme. Kanadiske Jeff Walls «After Invisible Man by Ralph Ellison, The Prologue» illuminerer håpets budskap med utallige lyspærer over en afroamerikaner bak beskyttende glass. Sluttakkorden fra Davids Hammonds «Chasing the BlueTrain» – med besetning av modelljernbane, svart kull og former lik flygellokk i mørkt stål – klinger med når jeg ser gleden hos barna som har besøkt Jean Noels museum.

BOSSANOVA har ingen plass på utstillingen. Melankolien i de myke tonene fra Getz, Gilberto og Tom Jobim er et kapittel for seg. Brasil blir berørt i en tegning av Le Corbusier. Arkitekten og billedkunstneren har streket en situasjon med Josephine Baker og han selv stående mot Sukkertoppen i Rio, et av deres møter på en sjøreise under Sydkorset i 1929. Le Corbusiers tidlige assistent, Oscar Niemeyer, kan fortsatt nyte synet av Pau de Asucar fra Copacabana. Niemeyers 60 år yngre landskvinne, Beatriz Milhazes, opphever sambasavnet i Foundation Cartier på Montparnasse. Kunstsenteret der er også tegnet av Jean Noel, og er en like god scene for carioca-kvinnens solo som museet med «storbandet» nær Eiffeltårnet. Ved «musée du quai Branly» strømmer Seine forbi. Bak Cartier-stiftelsen vokser trær som minner om regnskog. Vegetasjonen vises gjennom veggflatene av glass, hvor Milhazes fester sine bølgende former i tradisjonene fra brasiliansk barokk og Matisse. Antropofagia kalles denne kunstneriske synkretismen innenfor brasiliansk modernisme og samtidskunst. Den verbalt brutale metaforen viser mot menneskevennlig tilegning.

DET MOTSATTE preget situasjonen på plenen ved Esplanade des Invalides nær Nasjonalforsamlingen, hvor tamiler sto voktet av opprørspolitiet CRS. Under de vaiende tigerflaggene kom klagene som fugleskrik. Det minnet om det sorgridde stemmeleiet fra Mødrene på Mai-plassen i Buenos Aires.

Sjåføren på bussen til Charles de Gaulle-flyplassen viste seg også å være tamil. Han la egen smerte til side og sørget profesjonelt for at vi vestlige passasjerer kom trygt gjennom trafikken i den våryre storbyen. Siste stopp var gamle Gare 1, og humanisten bak rattet sa «au revoir» med et varmt smil da han fikk takk for turen.

Det ble enda et varig minne fra kosmopolitiske Paris.

Harald Flor

er kunstskribent