Billig verdidebatt

Debatten etter Holmlia-drapet har også sin politiske side. Men da blir sammenhengene enkle og retorikken billig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Er virkelig Kjell Magne Bondevik så naiv at han tror at nye samlivsformer er med på å ødelegge samfunnet vårt og, i sin mest ekstreme form, bidrar til nynazistiske holdninger? Sannheten er nok heller at han er en så «dyktig» politiker at han skjønner at slike naivistiske forestillinger om et komplekst samfunn appellerer til de velgerne han vil nå frem til. En slik forenklet beskrivelse er i beste fall et dårlig bidrag til den verdidebatten Bondevik selv ønsker.

Den politiske debatten i kjølvannet av det tragiske drapet på Benjamin Hermansen er interessant i den forstand at politikere simplifiserer sin problemanalyse og sine løsninger. I «Holmgang» på TV2 tirsdag i forrige uke pekte Carl I. Hagen på den «snillistiske kriminalpolitikken» som syndebukken, mens Kjell Magne Bondevik mente blant annet at oppløste familiestrukturer bidrog til det vi har vært vitner til.

Family values

Allerede i en slik analyse av samfunnet i år 2001 melder Kristelig Folkeparti og andre «family values»-talsmenn seg ut av virkeligheten. Det er ikke nødvendigvis slik at «oppløste familiestrukturer» er synonymt med mangel på normer eller verdier, slik det ofte fremstilles som. Det dreier seg i stor grad, etter min mening, om nye strukturer og endrede normer. Det i seg selv kan ikke være et problem. Problemet oppstår heller når politikken generelt, og familiepolitikken spesielt, ikke fanger opp disse nye normene, men prøver å orientere seg i et nytt terreng med gamle kart. På den måten devalueres enkeltmenneskers verdinormer og personlige valg ved at man fremholder et ideal som ikke nødvendigvis er ideelt for den det gjelder.

Foregangsland

Norge er, internasjonalt sett, å regne som et foregangsland i liberale holdninger til endrede samlivsformer. Det viser seg på områder som muligheten for skilsmisse, toleranse overfor alenemødre og muligheten for homofile til å inngå partnerskap. På samme tid ligger vi ikke i verdenstoppen, langt derifra, på kriminalstatistikken. Det blir dermed en svært forenklet analyse å forsøke å påvise en sammenheng mellom «oppløste familiestrukturer», slik Kjell Magne Bondevik gjør, og kriminalitet eller nynazisme. Kan hende at nettopp innsatsen for mer liberale holdninger har vært med på å fremme et lavere konfliktnivå. Kristelig Folkeparti har, oppriktig talt, ikke vært spesielt synlig i den innsatsen.

Hederlig

Kjell Magne Bondeviks argumentasjon er, sant å si, ikke mer hederlig enn når Carl I. Hagen prøver å score billige poeng på sammenhengen mellom innvandring og snillistisk kriminalpolitikk på den ene siden og nynazisme på den andre. Hvis innvandrerungdommen på Holmlia føler seg støtt av Fremskrittspartiets retorikk, hvordan skal da ikke alenemødre eller fraskilte foreldre oppfatte Bondeviks «family values»-argumentasjon? Begge forsøk på tankerekker er billig lefling med den sentimentalitet enkelte velgergrupper føler for fortiden, eller rettere sagt, mytene om fortiden. De appellerer til troen på at bare vi ikke slipper inn innvandrere og helst holder oss til den tradisjonelle kjernefamilien, skal vi igjen oppleve det fredelige og harmoniske 1950-tallet.

Billig

Selvsagt tror ikke Kjell Magne Bondevik det. Men med billig retorikk kan han få enkelte velgere til å tro det, og da blir det viktig for ham. Det kan hende det fungerer, men da er det samtidig et takk og farvel til den anstendige verdidebatt som er etterlyst.