Billigsalg på verdibørsen

Verdipolitikken er det første som byttes mot makt, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Det kan ikke være sånn at Høyre får noen milliarder i skattelette mot at KrF får styre verdisakene, sa Unge Høyres nye leder, Henrik Asheim, til Dagbladet forleden. Han var opprørt over at Høyre dagen før hadde trukket seg fra et kompromiss med regjeringspartiene om formålsparagrafen i skolen, for å tekkes KrF. Unge Høyre vil fjerne referansen til kristendommen i formålsparagrafen, og Asheim mener det handler om Høyres verdigrunnlag som et liberalt parti i et multikulturelt samfunn.

Det har han selvfølgelig helt rett i, men eldre og mer kyniske politikere trakk antakelig på smilebåndet over ungdommens kompromissløshet. Jo, det kan være sånn, og det er sånn hele tiden. Immaterielle verdier er det første som ofres på veien til regjeringskontorene. Det gjelder også i Arbeiderpartiet, hvor Jens Stoltenberg stadig holder døren på gløtt til KrF. Stoltenberg vet at han kan komme til å trenge KrFs støtte i neste stortingsperiode, hvis den rødgrønne regjeringen faller, og da får det heller være at Dagfinn Høybråtens parti står milevidt fra Ap i sentrale verdispørsmål, som for eksempel likestilling og skolepolitikk.

Arbeiderpartiets overraskende lefling med statskirken i forbindelse med stat/kirke-reformen hadde mest av alt en verdslig begrunnelse. I det siste har partiet snakket påfallende varmt om KrFs hjertebarn, frivillighetssektoren, og i går ble det kjent at regjeringen bevilger penger til et forskningsprogram om frivillighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

KrF har smart nok tatt copyright på verdiene. Asheim observerte tørt at partiet har en tendens til å opphøye alt det mener til «viktige verdisaker», som om det ville være umulig å fire i slike saker uten å selge sjela si, men spørsmålet om formålsparagraf i skolen er selvfølgelig like mye en verdisak for Høyre. Det burde i hvert fall være det, selv om man kan tvile når man ser hvordan Høyre ofret verdisaker i Bondevik II-regjeringen til fordel for de mer pekuniære som skattelette. Asheim konkluderer at Høyre solgte seg for billig.

Begge partiene angrer nok i dag. I valget mente velgerne at KrF hadde prioritert skattelette framfor fattigdomsbekjempelse, mens Høyre igjen fremsto som kalkulatorpartiet uten sosialt hjerte. Det er en tilbakelagt historie, men viser at byttehandelen ikke er uten risiko. Det har SV også fått merke. Partiet som er tuftet på NATO-motstand og miljøbevegelsen har måttet fire i saker som skjærer SV-ere i hjertet. Prisen for makt ser ut til å ha blitt for høy for idealistiske SV-velgere.

Nå står Høyre overfor en ny byttehandel. Skal partiet ta skrittet helt ut og gå i formelt kompaniskap med Frp, eller igjen vende seg mot sentrum? Ja takk, begge deler, er i øyeblikket ikke et alternativ, men valget og kjøttvekta vil til slutt avgjøre. For mange tradisjonelle Høyre-velgere er Frp uspiselig av de mest åpenbare grunner. Det er innvandringspolitikken, kulturfiendtligheten og petropopulismen som får dem til å rynke på nesa. Men det er ikke grunnen til at Høyre-politikere er skeptisk. Verdispørsmålene skal man alltids bli enige om. Det er verre med økonomien og utenrikspolitikken.

Det er en av grunnene til at Kåre Willoch avviser at Frp er et borgerlig parti. Det er en borgerlig dyd å ha orden i sysakene.

Både Jens Stoltenberg og Erna Solberg vil protestere mot å skille mellom verdipolitikk og budsjettbalanse. De vil hevde at politikkens brød og smør, mer penger til skole og helsevesen, nettopp handler om samfunnets viktigste verdier; at skatt- og rentepolitikk betyr mer for hvordan vi innretter livene våre enn en skarve kontantstøtte. Både oljepenger og klima handler dessuten om politikkens mest sentrale oppgave, å forvalte felles ressurser på vegne av framtidige generasjoner, ikke bare dagens velgere.

Det er unektelig sant. Men politikk vil alltid handle om personlige verdivalg og menneskesyn. En kontantstøtte kan synes som en dråpe i budsjetthavet og lite å hisse seg opp over, men for mange velgere ble den en lakmustest i spørsmål om likestilling og valgfrihet. Arbeiderpartiets dvaske kompromiss i stat/kirke-saken har endt med å provosere både kristne og humanister, og nå klarer Høyre å rote det til for seg i spørsmål om formålsparagraf.

Det er overraskende at partiene stadig snubler i verdispørsmål når man vet hvor viktig de er for velgerne, og ikke bare KrFs velgere. Folk i alle leirer kan bli like religiøse i sin overbevisning. Men nå som valgkampen allerede så smått er i gang vil honnørordene igjen bli trukket fram, vær sikker: Fellesskap og valgfrihet, likestilling og miljø. Og hvis noen skulle være i tvil; Høyre er for det multikulturelle samfunn.