Bills lange skygge

AUSTIN, TEXAS (Dagbladet): I kulissene sitter mannen som laget blåkopien til en populisme som har spredd seg langt ut over USAs grenser. Den farløse Arkansas-gutten som reiste seg fra fattigdommen og ble verdens mektigste mann i åtte år, fant oppskriften til velgernes hjerter. Bill Clinton fokuserte midt i skyteskiva og traff blink. Det er akkurat det samme George W. Bush og Al Gore forsøker å gjøre med noe mindre hell.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når dette leses, telles høyst sannsynlig Floridas stemmer nitid opp på nytt. Er vinneren av de 25 valgmannsstemmene funnet, vil det politiske dilemmaet være det samme enten det er en republikaner eller en demokrat som ender i Det hvite hus: Det er bare Bill Clinton som kan være Bill Clinton. Velgerne lukter kopiene og blir vinglete, særlig fordi verken Gore eller Bush utmerker seg med noe særpreget karisma. Og på Capitol Hill sitter partikamerater som kan legge et enormt press på den nye presidenten. Blir Bush president, må han regne med et kolossalt press fra høyrekreftene siden både Senatet og Representantenes hus har republikansk flertall.

  • Ironisk nok er det George W. Bush som ser ut til å ha lært mest av presidenten han elsker å forakte. Bush har vært forsiktig med de ekstreme i eget parti, og lagt vekt på at han er en samlende kraft som vil sørge for fortsatt økonomisk blomstring ved at partiene klarer å samarbeide bedre på Capitol Hill. Bare vagt antyder han sin abortmotstand. Han snakker lite om våpen, og han snakker mye om utdanning som tradisjonelt er en av kampsakene til demokratene. Han er en like smart politisk tjuv som Clinton.
  • Da Bush for en drøy uke siden ble konfrontert med sin egen fyllekjøring for 24 år siden, var han mer clintonsk enn Clinton selv. Konfrontasjonen endte opp med en krangel om han hadde svart nei eller bare funnet et unnvikende svar, da en Dallas-reporter i 1998 spurte Bush om han noen gang hadde vært arrestert for fyllekjøring. Bill Clinton må ha frydet seg fra Det ovale kontor. Særlig fordi Bush slapp unna, og velgerne ga uttrykk for at saken ikke betydde noe for deres forhold til Bush.
  • Al Gore har strevd fælt for å løpe fra Clintons skygge, men han har likevel gjort som Bush. Han har sverget til moderat fokus og forsøkt å ikke være for liberal og radikal. Derfor har Ralph Nader med rette anklaget Gore for å oppføre seg som en moderat republikaner, og gitt velgerne som ser til venstre, et alternativ. Det er mulig Nader har tatt de få stemmene Gore trengte for å bli president, men siden Gore og Bush står så likt på målstreken, tyder mye på at et stort antall Nader-velgere antakelig ville vært sofavelgere uten Nader som alternativ.
  • At det amerikanske valgsystemet til slutt kan gi Gore et folkeflertall, mens Bush vil få valgmannsstemmene, er en annen sak. Systemet, som gir hver delstat et antall valgmannsstemmer som går til den som får mer enn 50 prosent av alle stemmene, har hatt store konsekvenser under valgkampen. Delstater som har vært regnet som sikre republikanske eller demokratiske bastioner, har seilt sin egen sjø. Ingen av presidentkandidatene har gjort merkbar kur til disse delstatenes velgere. Og det finnes faktisk fornærmede amerikanere etter dette valget.
  • Årets valgkamp har forårsaket fordøyelsesbesvær for digre velgergrupper, skriver Thomas Palaima i Austin American-Statesman dagen etter valget. Valget har etterlatt en råtten smak. Den negative kunst valgkampkontorene har bedrevet, har behandlet velgerne som forbrukere. Bush og Gore er blitt markedsført som underholdere med ferdigskrevet manus, skriver Palaima.
  • Den eneste vinneren i årets amerikanske valg er så langt Hillary Clinton. Selv om hun sikkert har mange kurs på bakrommet med Bill, har hun egne bein å stå på. Hillary har tatt et historisk skritt som førstedame. Samtidig har hun sikret Bills skygge langt inn i Senatets politiske høyborg.