Bilmekanikeren ingen vil ha

Sam Fripong (28) har åtte års utdannelse. Han mangler tre måneders praksis for å få fagbrev som bilmekaniker. Selv om Aetat betaler lønna hans, vil ingen gi ham jobb.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sam Fripong har helt mistet oversikt over hvor mange jobber han har søkt på. Men det er mange.

- Jeg får ikke engang svar. Andre har sagt at de ikke har noe ledig, selv om de nettopp har hatt annonse i avisa. Nå vurderer jeg å gå til Folkeregisteret og skifte navn, sier han.

Da Sam Fripong kom til Norge i 1990, hadde han fagbrev som bilmekaniker fra hjemlandet Ghana.

- Jeg trodde det gjaldt også i Norge. Da jeg kom, fikk jeg beskjed fra opplæringskontoret om at det ikke var gyldig. Jeg har også jobbet to år som bilmekaniker.

Etter et år på folkehøyskole og ettårig norskkurs, begynte Sam på grunnkurs mekaniske fag på Ørsta videregående skole. Etter VK1 bilmekaniker var planen å få lærlingplass. Da det viste seg å bli umulig, bestemte Sam seg for å ta VK2. Han var ferdig i 1997.

- Jeg trenger to- tre måneder i et bilverksted for å få lov å gå opp til fagprøve. Målet er å begynne på Sofienberg tekniske fagskole, men jeg kommer ikke inn uten fagprøve. Min største drøm er å starte eget firma. Det kan jeg heller ikke, sier Sam.

Flere steder har han fått beskjed om at han ikke får jobb fordi han ikke har fagbrev. Samme svaret har han fått på steder som har søkt etter hjelpearbeidere

I dag jobber han som reingjøringsassistent. Nå vurderer han å ta drosjelappen for å begynne som drosjesjåfør. Da vil han tjene bedre.

Høyeste ønske

- Jeg har over 200000 kroner i studielån, og jeg vil gjerne betale regningene mine. Mitt høyeste ønske er å bli bilmekaniker, sier Sam.

I fire år har han gått fra verksted til verksted i Oslo, Asker og Bærum. Etter skolen flyttet han fra Romsdal til Oslo fordi han trodde det var enklere å få jobb i hovedstaden.

- Alle som gikk i klassen min har fått jobb. Jeg kjenner flere innvandrere som sier at de ikke vil gå på skole, for de får ikke jobb uansett. Jeg er ikke den eneste som opplever dette, sier Sam.

Snart pappa

Svaret har vært det samme nesten overalt: «Beklager, vi har ikke bruk for folk.» Andre har lovet å se på saken og ringe tilbake. Ingen har ringt.

- Nå har arbeidskontoret sagt at de skal betale. Likevel vil ingen ha meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sier Sam.

- Jeg vil gjerne betale regningene mine, og om tre måneder blir jeg pappa. Jeg ønsker ikke å gå på sosialen. Og jeg vil ikke bli pensjonist ennå.

Nå har Sam Fripong kontaktet Elevorganisasjonen for å få hjelp.

- Så fort du ikke heter Hansen eller Jensen kommer fremmedfrykten fram, mener Jon Reidar Øyan i sentralstyret i Elevorganisasjonen.

GRUSOM SITUASJON: - Jeg vil gjerne betale regningene mine, og om tre måneder blir jeg pappa. Jeg ønsker ikke å gå på sosialen, sier Sam Fripong.