Biologi mot kulturradikalisme?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«KULTURKAMP»: Biologien har blitt tildelt en rolle i den pågående debatten om kulturradikalismen, og det er en historiske rollen vi kjenner igjen: på lag med det konservative, eventuelt det reaksjonære. Det er en rolle som har sine røtter i sosialdarwinismens forsøksvise legitimering av kjønns-, klasse– og raseundertrykkelse, men også i sosiobiologiens betoning av vår evolusjonære forhistorie, altså våre gener. Underforstått står «de biologiske forklaringer» for en betoning av genetisk determinisme og forskjeller i kontrast til de humanistiske idealer om frihet og likhet.

Denne karikerte biologien oppfattes ofte som aktør i en profesjonskamp om mennesket der «harde» gen-sentrerte biologer og «myke», humanistiske, kulturorienterte samfunnsfag søker å fylle samme forklaringsrom. Dette er imidlertid vel så mye en ideologisk som en faglig kamp, der den hardeste motstand mot en enøyd og naiv «mennesket-er-bare-en naken-ape»-fortolkning ofte kommer fra biologenes egne rekker. Sosiobiologidebatten var preget av en argumentasjon mot stråmenn og karikerte synspunkter fra begge sider, og dette preger også mye av den nyere debatten.

Biologiens historiske fotlenker, dels selvpåførte (gjennom en banalisert sosiobiologi), dels urettmessig påførte (som med sosialdarwinismen) har skapt en biofobisk ryggmargsrefleks i mange kretser mot å trekke inn evolusjonære eller genetiske forklaringer når det gjelder menneskelige motiver og handlinger. Det er synd, fordi biologien tilbyr en viktig forklaringsdimensjon som er nødvendig – ikke som totalforklaring, men som et viktig bidrag. Angsten for biologien springer også ut av en oppfatning av at argumenter for evolusjonære fortolkninger av mennesket innebærer at oppvekstmiljø og idealer (som de humanistiske) marginaliseres fordi alt «ligger i genene». Vår natur overstyrer, og det er en natur som låser oss fast i aggresjon, undertrykkelse, egoisme og en rekke andre trekk som harmonerer dårlig med humanisme og ideelle fordringer. Denne oppfatningen næres utvilsomt også av de mange tabloide «genet for …»-overskrifter som skaper et implisitt inntrykk ev genetisk determinisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er imidlertid en angst som er utdatert av flere årsaker. For det første er det er lenge siden adferdsbiologer eller evolusjonspsykologer snakket om arv eller miljø, enhver arvelig adferd modifiseres av sitt miljø. For det andre er empati og samarbeid like naturlige egenskaper hos oss som selvhevdelse og konkurranse – noe Darwin selv klart påpekte. For det tredje reflekterer det en manglende forståelse for hva gener er og hvordan de virker – og samvirker. Et forskningsfunn som viser en statistisk overhyppighet av en type egenskap relatert til en viss genutgave ender gjerne i overskriftene som «genet for …». Nyansering av vitenskapelige funn har aldri vært pressens sterke side.

Evolusjonære eller genetiske forklaringer er interessante og relevante både som en fellesmenneskelige arv og på det individuelle nivå. På det generelt menneskelige nivå ser vi den som underliggende adferdstrekk som modifiseres av miljøet, på det individuelle plan er det åpenbart at vår genetiske bagasje utstyrer oss med forskjellige forutsetninger. Det er meningsløst og kunnskapsløst å fornekte dette, men viktig å diskutere hvordan vi forholder oss til slike forskjeller.

Det er viktig at biologien ikke løper ideologiske ærend – heller ikke i et stormløp mot kulturradikalismen og i særdeleshet ikke som grunnlag for antihumanistiske strømninger. Det er allikevel kunnskap om, ikke fornektelse av, evolusjonens relevans som er den beste medisin mot misbruk av biologiske argumenter. Historien har vist at det er en fare for slik misbruk, men den moderne biologi har også bidratt til det motsatte av hva den historisk ble misbrukt til. Genetiske studier har vist at vi er alle afrikanere, at forestillingen om klart adskilte «raser» er grunnløs, slik også de etniske motsetninger basert på en oppfatning om klare biologiske forskjeller er det. Vi vet også nå at gener fungerer i et intrikat samspill – også med miljøet, og at de er viktige, men sjelden determinerende. Som så ofte gjelder det å ha to tanker i hodet på en gang, og å ikke slå barnet ut med badevannet.