Birman (17) kom til Norge som 12-åring. Nå sitter han inne for åtte grove ran.

I tillegg til de åtte ranene han er dømt for, er han tiltalt for fem nye. Fengselet ble redningen for Birman.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Fengselet er greit, for da ble det stopp. Jeg slapp å gjøre kriminelle ting og ruse meg.

Birman kom til Norge fra Somalia som enslig, mindreårig asylsøker. Han hadde sett mennesker dø, han hadde tatt farvel med foreldrene og søsknene - farvel, på gjensyn, men han fikk aldri se foreldrene igjen. Han kom til Norge med en eldre bror.

Får ikke samme hjelp

Ifølge norsk lov er han et barnevernsbarn så framt han er alene og under 18 år. Men som Redd Barna og Dagbladet i tidligere artikler har påpekt, får ikke enslige, mindreårige asylsøkere samme hjelp fra barnevernet som norske barn.

Barn uten foreldre er barnevernets ansvar, og det er de som skal kartlegge hjelpebehovet, ifølge barnevernloven. Mens norske barn kommer på tiltak, blir enslige, mindreårige asylsøkere ofte tatt vare på av asylmottaket, eller plassert hos slekt uten tilsyn fra barnevernet.

Om en måned fyller Birman 18. Da er barnevernet uansett ferdig med ham. Men er han ferdig med barndommen sin?

- Vi bruker fengselet til å oppbevare dem, fordi vi mangler metoder for å hjelpe dem, sier Elvis Nwosu kritisk.

Han er Birmans juridiske verge og leder for Fagforbundet til Barne- og familieetaten i Oslo kommune, der de barnevernsansatte er organisert. Han er også prosjektleder i et resilienceprosjekt som bruker mestringsaktiviteter for å fange opp ungdom rundt det rusbelastede Eika-miljøet og Oslo sentrum.

Birman er ennå somalisk statsborger, og har oppholdstillatelse som ikke er fornyet på humanitært grunnlag. Straffelista er lang.

20. desember i fjor ble han dømt til fengsel i tre år for en serie på åtte grove ran mot butikker, bensinstasjoner og en bank i en periode på en og en halv måned fra november til 2001 til januar 2002. Han sier selv han var dopet på Rohypnol under ranene, noe retten betviler. Mens han selv sier han ikke husker noe, sier vitner at han framsto som «tøff og cool og frekk». Mellom 23. desember i fjor til 10. januar i år begikk han fem nye ran, som det er nå er tatt ut tiltale for. En ny straff henger over hodet hans.

- Jeg er ikke glad for å være her, men jeg får tid til å tenke, sier Birman.

Besøksrommet i Oslo kretsfengsel har ikke mange holdepunktene man kan feste blikket på, bare nakne skaistoler og gittervindu mot friheten. Birman tar allmennfag i fengselet, han vil bli lege.

- Men det er kanskje vanskelig, nå som jeg har dom på meg.

Han har jevne trekk, et åpent blikk og en latter som sjenert fyller opp for manglende år. Han var bare 15 år første gang han satt varetektsfengslet for ran.

Ranet for penger

Også Birman trakk til det rusbelaste Eika-miljøet i Oslo. Der fikk han kjøpt det han trengte av dop, der ble han selger, der traff han vennene sine - sammen ranet de for å skaffe penger.

- Vi var mange ungdommer som samlet oss ved Eika. Enten ranet vi, eller vi solgte hasj. Noen ganger røykte jeg opp alt, da måtte jeg gjøre noe for å skaffe penger.

- Ranet du folk på gata?

- Ja, unge folk, men det er jeg ikke dømt for.

- Hvordan reagerte de?

- De var redde.

Birman forteller at mange av vennene i Eika-miljøet har kommet til Norge som enslige mindreårige asylsøkere.

- Noen kom helt alene, noen med en bror, en tante eller onkel.

- Snakket dere om fortida deres?

- Vi snakket ikke om sånne ting. Vi var venner, men kriminelle venner. Enten kranglet vi, eller vi snakket om hvordan vi skulle skaffe penger. Vi snakket ikke om familien vår.

- Skulle du ønske du hadde en venn du kunne snakke med - om sånne ting?

- Ja.

- Har du en slik venn?

- En.

- Ingen norske venner?

- Joo-o, men det ble vanskelig da ting begynte å skjære seg.

Mor død, far syk

Alt ble snudd opp ned for Birman da han fikk beskjed om at moren var død og faren syk i flyktningleiren i Etiopia. Han hadde fylt 15.

- Inntil da hadde jeg et bra liv. Vergen min, Elvis, hjalp meg med leksene da han jobbet ved Flyktningkontoret, jeg lærte norsk. Så ble jeg banket opp på skolen og anmeldte det, men politiet behandlet meg som en kriminell i stedet. Jeg ble mobbet og jeg flippa ut. Tenkte for mye, ruset meg, etter hvert sterkere stoff enn hasj, alt annet faktisk, unntatt heroin, for å glemme alle tankene. Jeg har sett mye jeg ikke skulle sett, og jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg på det. Kanskje hjernen forandrer seg når man blir eldre? I hvert fall kom jeg for seint på skolen. Jeg oppsøkte barnevernet og sa at jeg trengte hjelp.

Da Birman ble sendt til utredning ved BUS (Barnevernets Ungdomssenter) i 2000, konkluderte de med at han hadde traumer, og måtte få dra til Etiopia og hilse på faren og søsknene. Da Birman skulle reise, kom beskjeden om at faren også var død.

- Du er en av dem som blir kalt versting. Er du en versting?

- Jeg vet at det jeg har gjort er galt, men jeg føler meg ikke som en «versting». Ranene jeg gjorde, skjedde da jeg var ruset, ofte brukte jeg en isskrape som pistol, eller jeg hadde kniv. Jeg tenker mye på hva folk har følt. Jeg kan se for meg skremte ansikter.

Drept, eller fengsel

Birman har spilt fotball i fengselets luftegård i dag. På den andre siden av murene faller løvet, dagene går sakte. Han håper å slippe ut til jul, men friheten forskyver seg stadig med den nye tiltalen hengende over ham. Birman vil bo med broren sin.

- Jeg gleder meg til å komme ut. Jeg vet det blir hardt, men jeg har sett hvordan det går med folk på denne sida. Velger du et kriminelt liv, havner du enten i fengsel, eller du blir drept.

Han vet at det ikke var et liv i fengsel foreldrene og søsknene ønsket for ham da han dro.

- Jeg husker de ønsket meg et godt liv.

HER ENDTE EN BARNDOM: Birman (17) kom til Norge som enslig, mindreårig asylsøker sammen med broren. Fem år etter sitter han for andre gang i Oslo kretsfengsel, og drømmer om å bli lege.