Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Biskopen i Roma

Paven er nok døende, men pavekirken står sterkt - takket være en konservativ modernisator.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det eneste sikre i livet kan komme seint eller tidlig, som en tyv i natta - eller som en kjærkommen gjest. Men døden kommer til alle. Også til det mennesket som til enhver tid innehar den katolske kirkens høyeste embete: paven. Den 84 år gamle Karol Wojtyla, de siste 26 år kjent som pave Johannes Paul 2., lider av parkinson og leddgikt - og er innbrakt til sykehus med pusteproblemer. Der har man snittet et hull i halsen hans og koplet ham til en respirator. Det er derfor neppe å ta for sterkt i å si at et imponerende liv i kirkens tjeneste går mot slutten.

Pave Johannes Paul 2. har vist en seighet, kraft og konsekvens som ikke kan annet enn å imponere. Den tidligere polske forfatteren og skuespilleren var en glødende motstander av kommunismen da hjemlandet var prisgitt Moskvas nykker. Ryktene forteller at han brakte kofferter fulle med forbudt litteratur med seg fra sine mange utenlandsreiser. Ingen polsk toller våget å undersøke hans bagasje for nøye. Et annet rykte vil ha det til at da Solidaritetsbevegelsen vokste fram i Polen ved begynnelsen av 1980-tallet, lot paven Leonid Brezjnev underhånden få vite at dersom han nå gjorde som i Praha i 1968 og sendte tanks til Warszawa, ville Guds stedfortreder nedlegge sitt embete og lede motstandsbevegelsen. Som pave har han beviselig markert seg som motstander av politisk maktbruk, som krigen i Irak.

Da er det paradoksalt at han også framhever at kirken ikke skal blande seg i politikk - noe som også førte til avvisningen av den såkalte frigjøringsteologien, en politisk radikal retning med særlig appell i fattige land. Eller kanskje ikke? Han er konsekvent konservativ, noe blant annet hans absolutte nei til abort og prevensjon og hans motstand mot enhver diskusjon om kvinnelige prester, bærer bud om. Samtidig er han den pave som uten sammenlikning har reist mest i verden, også til ikke-kristne områder. En av hans titler er da også Pontifex maximus , den store brubygger - en betegnelse han har overtatt fra den romerske keiseren.

Når hans tid er ute, vil kardinalkollegiet tre sammen i Vatikanet, ikke for å velge pave, men biskop av Roma. For det er som biskop over verdens hovedstad at paven blir overhode for den katolske kirke. Og som den katolske kirkens overhode er han også statsleder i en av verdens minste stater, Vatikanstaten. Bare kardinaler som ennå ikke er fylt 80 år har stemmerett. To ganger om dagen vil derfor 120 kardinaler fra 55 nasjonaliteter skrive sine kandidater på et ark papir. Inntil én av dem har oppnådd 2/3 flertall, vil stemmesedlene brennes sammen med fuktig halm, og svart røyk velter ut av pipa. Når enigheten er oppnådd, brennes de sammen med tørr halm, og hvit røyk forkynner at paven lever.

I prinsippet er alle mentalt friske, mannlige katolikker valgbare, men det er over 700 år siden noen annen enn en kardinal ble pave. Skal vi låne øre til kronikøren Martin Polonus fra 1200-tallet, har det dessuten omkring 850 eksistert en kvinnelig pave, Johanna. Hun skal ha vært en av sin tids store lærde - sin skolegang fikk hun forkledd som mann, og pave ble hun i samme forkledning. Men ulykkelig nok fødte hun et barn under en prosesjon i Roma, og avslørte at Den hellige far var en ytterst uhellig mor.

Gjennom historien har paven til dels hatt enorm innflytelse, ikke minst gjennom sin verdslige makt - hele middelalderen var preget av striden mellom keiser og pave og ennå i dag flommer markedet over av bøker som advarer mot pavens mer eller mindre skjulte innflytelse, tenk bare på Dan Browns røverroman « Engler og demoner». Pavekirkens motstand mot vitenskap og opplysning og inkvisisjonens grufulle gjerninger taler sitt tydelige språk om pavekirkens håndfaste makt i Europas historie.

For noen spydspiss for ny viten og endringer har kirken ikke vært siden sin første begynnelse. Reformasjonen og den seinere opplysningstida var alvorlige trusler mot kirken, og under Napoleon var det nære på at paverekka tok slutt. Pius 6. døde i fangenskap i Frankrike, og keiseren ga ordre om at ingen ny skulle velges. Men om det skal mer enn ei kule til en trønder, skal det mer enn en keiser til paven. Nå, vel 200 år seinere, har Johannes Paul 2. befestet kirken i sin konservative skikkelse - og med sine mange reiser for alvor ført den inn i det globale mediesamfunnet. Likevel står ordene «Nihil obstat» og «Imprimatur» - sensurens bekreftelse på at det ikke er noe til hinder for at en tekst kan offentliggjøres - under flere nettsider med katolsk innhold.