Biskopen og ministeren

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Justisminister Knut Storberget har kommet i hardt vært etter at han i et intervju med Dagbladet kritiserte Oslo-biskop Ole Christian Kvarme for hets mot homofile. Storberget ble opprørt fordi biskopen forsøkte å stoppe en vielse av et homofilt par som skjedde i tilknytning til Kampen kirke. Selve ekteskapsinngåelsen ble foretatt av en dommerfullmektig, mens resten av seremonien foregikk i kirkerommet. Biskopen mente at arrangementet stred mot kirkens ordninger, og ville stanse hele seremonien. Dette fikk justisministeren til å rykke ut og advare mot holdninger som kan gi grobunn for hat og vold.

Reaksjonen fra kirkelige ledere og enkelte politikere er både forutsigbar, interessant og nedslående. Nærmest på refleks gjør de biskopen til offer, til en stakkar som mobbes og krenkes av den mektige justisministeren. Dette er å snu tingene på hodet. Etter å ha utgjort avantgarden i forfølgelsen og fordømmelsen av homofile i hundrevis av år, er det kirkens tur til å vise litt raushet. Ingen skal frata kirkens folk eller andre troende retten å ha avvikende standpunkter når det gjelder likestilling eller seksuell legning. Det er garantert av tros- og ytringsfriheten. Samtidig er det retten til å ha slike standpunkter som skal respekteres, ikke meningsinnholdet.

Det finnes ikke noe særskilt vern av reaksjonære meninger og holdninger av den type biskop Kvarme preker og praktiserer. Den angivelige tilknytningen til noe guddommelig, gir ikke ytringer fra prester eller biskoper noen egen status. Tvert imot må religiøse ledere finne seg i å bli angrepet, også når de personlig oppfatter utfallene som krenkende. Det justisministeren gjorde var helt relevant religionskritikk. Samtidig var han nøye med å påpeke at det er kirken selv som må rydde opp, ikke de politiske myndighetene. Justisminister Knut Storberget har ingenting å be om unnskyldning for.