Bisp og spøkelser

Det kastes med stein i Kirken for tida. Selv om det ikke er noen ny kirkelig idrett, er det forunderlig hvor populær denne øvelsen er. Det kan være paradoksalt nok, for det fins knapt noen menneskelig aktivitet Kirkens læremester har karakterisert sterkere enn nettopp steinkasting.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Striden omkring utnevnelsen av ny biskop til Oslo bispedømme etter Andreas Aarflot kan bli vårens store farse - med ingredienser som homofili og kommunistiske spøkelser. Med slikt materiale bør underholdningen være sikret, sånn mellom Nagano og fotball-VM i Frankrike. Og steinkastingen, eller bedre, skittkastingen er allerede i gang: Hva var kandidat Gunnar Stålsetts rolle da den ungarske og kommunistvennlige biskop Zoltan Kaldy ble valgt til president i Det lutherske verdensforbund i 1984? Og hvordan forholdt Stålsett seg til den avsatte ungarske biskop Ordass, Kaldys motstander?

  • I Aftenposten og Vårt Land har møkkakastingen gått parallelt med selvgod håndvasking. Og sannelig, landets største avis, VG, hiver seg pålederplass ut i det historiske gjørmebad, hvorfra det slippes en fjert med en umiskjennelig stank av mccarthyisme: «Skepsisen mot forsøket på å leke kirkelig utenrikspolitikk ved ålefle med kommunistene, deler vi.» VG plasserer seg så for sikkerhets skyld på mørekysten og vil ha den konservative Odd Bondevik til biskop. Aftenposten, som heller ikke i disse spørsmålene er til å kjenne igjen, forsvarer Stålsett medet beundringsverdig engasjement.
  • Innen 31. desember skal nærmere 300 kirkelig ansatte og 75 menighetsråd i Oslo si sin mening. Ved dette bispevalget kan diakoner og kateketer for første gang avgi stemme, noe som bidrar til enda større usikkerhet omkring utfallet. Seinere fyller både biskoper og Kirkerådet opp med sine stemmer, mens regjeringen til slutt setter sitt stempel på utnevnelsen.
  • Det er unektelig et pikant politisk poeng at regjeringen Bondevik kan komme i en situasjon der den må utnevne en biskop som er for homofile prester som lever i partnerskap. Skal regjeringens ord om at Kirken må få styre mest mulig selv overhodet stå til troende, kan den for skams skyld ikke overprøve et kirkelig votum. Problemet er imidlertid at stemmene kan telles og vurderes på flere måter, noe som kan gi regjeringen en viss frihet i vektleggingen. Men det kan bli et interessant bondeviksk dilemma om Stålsett forut for regjeringens avgjørelse leder med noen få stemmers overvekt i forhold til statsminister Kjell Magne Bondeviks fetter, Odd Bondevik.
  • Dette mer enn illustrerer statskirkeordningens absurditet i en moderne demokratisk stat, hvis viktigste oppgave burde være å stå for en religionspolitikk som sikrer prinsippet om religionsfrihet. VG, som umulig kan ha fulgt med i den kirke- og religionspolitiske utviklingen, står fortsatt på en rørende og romantisk folkekirketanke, en slags hygge- og julekirke med et mangfold garantert av staten. Som om det er en statlig oppgave å sikre raushet i et trossamfunn? Måtte VG gjøre i det minste et lite forsøk på å tenke konsekvensen av et slikt ståsted inn i et flerkulturelt samfunn der prinsippet om religionsfrihet blir tatt på alvor!
  • En gang var det et radikalt standpunkt å være mot prester og for kvinnelige prester. Det var i og for seg et godt slagord for sin tid. I dag er situasjonen en annen. Utviklingen av demokratiet og forholdet mellom ulike tros- og livssynssamfunn, stiller helt andre krav på det religionspolitiske området. Det er like dumt å være mot prester som mot tannleger; det avgjørende er at hvert trossamfunn selv velger og selv holder seg med sitt eget presteskap. Skal de kaste stein på hverandre, så la dem gjøre det uten statens bidrag - med mindre det truer rikets sikkerhet.