Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Bistand i 50 år

I de neste femti årene med bistand vil utfordringene være minst like store og grunnleggende som de har vært i de foregående femti. Vi må nok innse at veien fram er lengre enn den vi allerede har gått, skriver førsteamanuensis Arne Olav Øyhus, Høgskolen i Agder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I januar 1949, som punkt fire («Point Four») i sin innsettingstale som amerikansk president, slo president Truman fast at utviklingshjelp skal være USAs (og Vestens) hjelpende hånd til verdens fattige.

I ettertid har «Point Four» blitt sett på som innledningen til den moderne bistanden. I geopolitisk forstand må tankegangen bak «Point Four» sees i sammenheng med den da pågående - og meget vellykkede - Marshall-hjelpen. Begge hadde som direkte mål å stagge den kommunistiske trusselen, og som indirekte mål å trygge den amerikanske sikkerheten.

I 1974, 25 år etter «Point Four», kom USAs daværende utenriksminister Henry Kissinger med følgende optimistiske prognose under Verdens matvarekonferanse i Roma: Innen et tiår skal ingen barn gå til sengs sultne ...

I 1999, 25 år deretter, slår FNs utviklingsprogram (UNDP) fast i sin årsrapport at utviklingen har gått den gale veien. BNP per innbygger i de minst utviklede land (de såkalte MUL-landene) var betydelig lavere i dette året enn det den var 25 år tidligere.

Med Trumans «Point Four» som utgangspunkt, har den «moderne» utviklingshjelpen passert femti år. I løpet av disse femti årene har de rike landene (stort sett OECD-land) brukt ca. 1000 milliarder dollar i offentlig utviklingshjelp. Etter at de fleste afrikanske og asiatiske land fikk sin selvstendighet på 1950- og 60-tallet, var utviklingsoptimismen stor. Mange trodde at en progressiv og dynamisk utviklingsprosess ville inntre nesten automatisk, og at de fattige land ville nå et europeisk økonomisk og sosialt utviklingsnivå innen noen tiår. Ved overgangen til det 21. århundre fortoner virkeligheten seg ganske annerledes. Siden bistandsepoken tok til, har bare tre utviklingsland hatt et virkelig økonomisk gjennombrudd, nemlig Sør-Korea, Taiwan og Singapore. En annen gruppe asiatiske land, inklusive Kina, Thailand, Malaysia, Indonesia og Filippinene har også hatt en brukbar utvikling. På samme tid finner vi at mange andre asiatiske land, og de fleste afrikanske, har stagnert eller endog hatt en negativ økonomisk utvikling.

Med dette som utgangspunkt, og med Kissingers uttalelse fra 1974 in mente, kan vi faktisk si: I 2001 går flere barn sultne til sengs enn noen gang tidligere ... Kan man så skylde på bistanden når man skal forklare den relativt miserable tilstanden som så mange utviklingsland i dag befinner seg i? Svaret er både ja og nei. Nei, fordi det også finnes flere andre viktige forklaringsfaktorer (som jeg ikke vil gå inn på her). Ja, fordi selv om bistanden er kun én faktor, så er den en overordentlig sammensatt og påvirkningskraftig sådan. På en direkte måte kan vi peke på at en del tidligere koloniland har brukt bistanden som et politisk og økonomisk verktøy for å sikre en fortsatt dominans i sine tidligere kolonier. På mange måter har de koloniale virkemidlene blitt videreført gjennom bistanden.

Bistanden blir også brukt aktivt av mange giverland til å stille konkrete krav til mottagerland om å gjennomføre sosiale, politiske og økonomiske reformer. I dag framstår demokrati, menneskerettigheter og økonomiske reformer som relativt klare betingelser for fortsatt bistand. Etter den annen verdenskrig brukte både Østblokken og Vestblokken bistand som et konkret press- og lokkemiddel i forholdet til landene i Asia, Afrika og Sør-Amerika. I hele perioden fra Koreakrigen startet i 1950, fram til Østblokken gikk i oppløsning rundt 1990, brukte både Øst og Vest bistanden som et aktivt geopolitisk verktøy for å sikre og utvide sine maktsfærer.

På en mer indirekte måte, ser vi at forståelsen av bistand som en utviklingsfremmende aktivitet hele tiden vært forankret i klassiske, europeiske økonomiske modeller, enten de nå har vært av marxistisk, keynesiansk eller liberalistisk kaliber. Nå var ikke den «europeiske» modellen enhetlig og ren. Fram til 1990 var det et skarpt ideologisk skille mellom den «østeuropeiske», sosialistiske modellen, og den «vesteuropeiske», kapitalistiske modellen. Men i bistandssammenheng er det ingen tvil om at den kapitalistiske modellen har vært den dominerende. Dette sees tydelig på den internasjonale, bistandspolitiske arena hvor forkjemperne for den sosialistiske modellen aldri har kunnet matche Verdensbanken, Valutafondet, de regionale utviklingsbankene og OECD.

Den kapitalistiske modellen har heller ikke vært stringent og entydig, men hele tiden operert i spenningsfeltet mellom en keynesiansk «aid»-tankegang, og en liberalistisk «trade»-tankegang. Denne dualismen mellom handel og bistand blir på den internasjonale bistandsarenaen gjenspeilet i skismaet mellom handelsforkjemperne innenfor Verdenbanken/Valutafondet-systemet, og bistandsforkjemperne innenfor FN-systemet.

La oss nå snu hodet, og vende blikket framover: Hva slags rolle og hvilken innretning bør bistanden ha de neste femti årene? Erfaringer fra den industrialiserte delen av verden tilsier at en gjennomgripende modernisering må ledes og administreres av en aktiv stat som er i stand til å utvikle institusjoner og organisasjoner som kan fungere som effektive planleggings- og forvaltningsinstrumenter. Gode, offentlige planer har vært et særdeles viktig instrument i utviklingsprosessen. Problemet er, imidlertid, at i dagens verden er utviklingsplanlegging avleggs; det er markedet som skal regjere. I den offentlige debatt synes faktisk mange å tro at markedet vil og kan produsere utvikling. Men dette har aldri skjedd, og det kommer aldri til å skje.

Markedet kan og må reguleres og dirigeres for å tilfredsstille flest mulige menneskers behov og aspirasjoner. At dette både er mulig, nødvendig og - faktisk - gunstig, er OECD-landene de bestemte eksempler på. Disse har, alle som en, utviklet seg under et sterkt og myndig statlig vern. De har alle benyttet seg av proteksjonistiske tiltak, som subsidier, toll- og avgiftsvern. De har alle pålagt lover og regler for å beskytte og utvikle den innenlandske næringsvirksomheten. Denne oppskriften har også fungert utmerket for «De asiatiske tigrene».

Det er ikke troverdig at et fattig land, som for eksempel Tanzania, vil gå fra å produsere kaffe og bananer til å produsere raffinerte Internett-løsninger for det moderne bankvesen som et resultat av Adam Smiths «usynlige hånd». Å stole på at markedet skal forestå en gjennomgripende moderniseringsjobb, er illusorisk og ahistorisk. Bistanden bør de neste femti årene nettopp ha staten som fokus. Den bør ha som spesielt siktemål å styrke de statlige institusjoners kompetanse og kapasitet til å planlegge, administrere og forvalte.

Per i dag er det kun ett alternativ til å satse på en styrking av de statlige institusjonene, nemlig å sette de fattige landene under internasjonal administrasjon. Dette kunne kanskje vært praktisk hensiktsmessig, men ville likevel være politisk umulig.

I de neste femti årene med bistand vil utfordringene være minst like store og grunnleggende som de har vært i de foregående femti. Vi må nok innse at veien fram er lengre enn den vi allerede har gått.

Den kanskje alvorligste hindringen for å få gjennomført reelle forbedringer innenfor den internasjonale bistanden, er at den mangler en felles, etisk dimensjon. Per i dag er det ideologiske grunnlaget for bistanden en sammenflettet floke av dårlig samvittighet, av forenklede og mistilpassede økonomisk modeller, av eurosentriske idealer, av dulgte utenrikspolitiske hensyntagender, av maktmisbruk, av uforstand og manglende realisme. Derfor har ikke bistanden hatt en virkelig utviklende karakter. Det vi først og fremst trenger er en etisk revolusjon, eller i hvert fall en moralsk opprydning, hvor mål og midler blir klarere definert.

Apropos midler. Jeg nevnte innledningsvis at 1000 milliarder dollar har blitt brukt til utviklingshjelp disse 50 årene. Dette er mye penger, men fordelt per år representerer det ikke mer enn statsbudsjettet til et lite europeisk land, som for eksempel Norge. Sett fra den rike verdens ståsted, er derfor bistanden bortimot ubetydelig. Både økonomiske og etisk.

Hele Norges coronakart