Bistand i 50 år

I de neste femti årene med bistand vil utfordringene være minst like store og grunnleggende som de har vært i de foregående femti. Vi må nok innse at veien fram er lengre enn den vi allerede har gått, skriver førsteamanuensis Arne Olav Øyhus, Høgskolen i Agder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I januar 1949, som punkt fire («Point Four») i sin innsettingstale som amerikansk president, slo president Truman fast at utviklingshjelp skal være USAs (og Vestens) hjelpende hånd til verdens fattige.

I ettertid har «Point Four» blitt sett på som innledningen til den moderne bistanden. I geopolitisk forstand må tankegangen bak «Point Four» sees i sammenheng med den da pågående - og meget vellykkede - Marshall-hjelpen. Begge hadde som direkte mål å stagge den kommunistiske trusselen, og som indirekte mål å trygge den amerikanske sikkerheten.

I 1974, 25 år etter «Point Four», kom USAs daværende utenriksminister Henry Kissinger med følgende optimistiske prognose under Verdens matvarekonferanse i Roma: Innen et tiår skal ingen barn gå til sengs sultne ...

I 1999, 25 år deretter, slår FNs utviklingsprogram (UNDP) fast i sin årsrapport at utviklingen har gått den gale veien. BNP per innbygger i de minst utviklede land (de såkalte MUL-landene) var betydelig lavere i dette året enn det den var 25 år tidligere.

Med Trumans «Point Four» som utgangspunkt, har den «moderne» utviklingshjelpen passert femti år. I løpet av disse femti årene har de rike landene (stort sett OECD-land) brukt ca. 1000 milliarder dollar i offentlig utviklingshjelp. Etter at de fleste afrikanske og asiatiske land fikk sin selvstendighet på 1950- og 60-tallet, var utviklingsoptimismen stor. Mange trodde at en progressiv og dynamisk utviklingsprosess ville inntre nesten automatisk, og at de fattige land ville nå et europeisk økonomisk og sosialt utviklingsnivå innen noen tiår. Ved overgangen til det 21. århundre fortoner virkeligheten seg ganske annerledes. Siden bistandsepoken tok til, har bare tre utviklingsland hatt et virkelig økonomisk gjennombrudd, nemlig Sør-Korea, Taiwan og Singapore. En annen gruppe asiatiske land, inklusive Kina, Thailand, Malaysia, Indonesia og Filippinene har også hatt en brukbar utvikling. På samme tid finner vi at mange andre asiatiske land, og de fleste afrikanske, har stagnert eller endog hatt en negativ økonomisk utvikling.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.