Bistand med bismak

Gjenoppbyggingen av Afghanistan fungerer på mange måter som et verdensmesterskap i bistand. Slikt skaper ikke tillit, verken blant givere eller den enkelte afghaner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UNDER OG RETT ETTER Taliban-regimets fall bygde den norske Afghanistan-komiteen opp en helseklinikk i landsbyen Paghman 25 kilometer vest for Kabul. 18 personer skulle jobbe der. Så begynte helsedepartementet i Kabul å ansette egne folk, 15 personer totalt. Gjennom en offentlig ansatt lege kom en tysk hjelpeorganisasjon inn fra sidelinja og fikk ansatt ytterligere 14 personer. Plutselig var staben ved helseklinikken nesten tredoblet. Tyskerne trakk seg ut på vårparten, mens Afghanistan-komiteen satt igjen med ansvaret for folkene de hadde ansatt.

Eksemplet sier ganske mye om det som skjer når det gjelder internasjonal bistand til Afghanistan. Men i ovenstående tilfelle har Afghanistan-komiteen stort sett løst problemet. Nå er de i ferd med å opprette tre underavdelinger i området rundt Paghman, en av dem fast bemannet. Folk får medisinsk hjelp nærmere hjemstedet, og flere får mulighet til behandling.

ETTER TALIBANS FALL strømmet hjelpeorganisasjonene inn i Afghanistan, som de gjorde det i Bosnia og Kosovo for noen år siden. Rundt 300 utenlandske frivillige bistandsorganisasjoner opererer i Afghanistan, sammen med en rekke FN-organisasjoner. I tillegg er flere titalls land involvert i hjelpearbeidet. De fleste ønsker å mele sin egen kake og holde flagg og faner høyt. Det tjener ikke akkurat den enkelte afghaner.

Resultatet av dette verdensmesterskapet i bistand synes godt i Kabuls gater. Det kryr av nye terrenggående biler med firehjulsdrift. FNs biler er hvite, og dem er det mange av. Selv den minste organisasjon med respekt for seg sjøl må ha ny bil med logoen vel synlig. Her gjelder det å markere seg. Til trøst kan det sies at alle disse bistandsorganisasjonene skaper arbeidsplasser for afghanerne. Det som ikke er fullt så bra, er at grådige huseiere har mangedoblet husleia si de siste månedene. På den måten går enda flere bistandskroner til administrasjon.

På et møte i Tokyo i januar i år ble det lovt 4,5 milliarder dollar i bistand til Afghanistan de neste tre åra, 1,8 milliarder i inneværende år. Rundt halvparten av årets beløp er kommet inn. Ideelt sett skulle ett organ hatt ansvaret for koordineringen av disse pengene. Men så enkelt er det ikke.

DET FINS EN EGEN koordineringsenhet i nær tilknytning til det afghanske finansdepartementet, der også internasjonale organisasjoner og giverland er representert. I tillegg fins den såkalte internasjonale iverksettingsgruppa, IG, og Støttegruppa for Afghanistan, ASG. Den sistnevnte består av femten land, pluss EUs representasjon i Kabul. Norge har formannsvervet i ASG inntil 1. januar neste år, og har høstet betydelig anerkjennelse for jobben som er gjort. FN har en egen organisasjon for koordinering, UNAMA, men det forhindrer ikke at de enkelte FN-sjefene sitter som småkonger på hver sin haug, slik de også alltid har gjort i Midtøsten og andre deler av verden.

Chargé d'affaires Bjørn Johannessen ved den norske ambassaden i Kabul har det daglige ansvaret for ledelsen av ASG. Han synes afghanske myndigheter gjør en bra jobb med å bestemme hvilke innsatsområder som skal prioriteres, men innrømmer at koordineringsarbeidet til tider er vanskelig. Norge vil bidra med 350 millioner kroner i bistand til Afghanistan i år. 220 millioner går til humanitær hjelp. Neste år kommer Norge trolig til å satse mer på gjenoppbygging, ikke minst utdanning, menneskerettigheter og kompetansebygging.

NORGE HAR STØTTET Det internasjonale Røde Kors med å rehabilitere sykehuset i Bamiyan-provinsen, drøye tjue mil nordvest for Kabul. Her bor hazaraene, som er sjia-muslimer og ikke akkurat favorittene til de herskende sunnimuslimene. Det er kanskje grunnen til at de ansatte ved sykehuset ikke har fått lønn fra helsedepartementet i Kabul på lenge. Nå står sykehuset i fare for å stenge. Og så kommer dilemmaet: Skal norske myndigheter gå inn med penger til lønn slik at driften opprettholdes, eller skal man la myndighetene ta ansvaret? Trolig er det siste alternativet det beste. For om Norge betaler nå, vil det trolig bare bli en sovepute for de afghanske myndighetene.

- Svært mye er oppnådd på mange områder siden maktskiftet i Afghanistan. Men det er langt fram, sier chargé d'affaires Bjørn Johannessen.