Historien om norsk utviklingshjelps første 50 år er skrevet. Det er et omfattende og grundig verk som ikke avslører nye skandaler, men som gir mye mat til ettertanke. Eksemplene fra mislykkede store prosjekter er mange og kjente. Fra store havarerte prosjekter i Tanzania, via den norske skipseksportkampanjen på 1980-tallet som fikk overføringer fra utviklingsbudsjettet, til dårlig planlagt hjelp til Nicaragua under sandinistene. Men mer tankevekkende er det at egeninteresse, og behovet for å dyrke et bilde av Norge som internasjonal velgjører, har vært hoveddrivkrefter i norsk utviklingshjelp. Norge har stått fram med rause utviklingsbudsjetter, men samtidig sørget for at halvparten av den tosidige utviklingshjelpen er gått til betaling av norske vareleveranser.

Mislykkede utviklingsprosjekter er ikke i seg selv et argument mot at rike land som Norge skal bruke av sin rikdom for å hjelpe mennesker i nød. Det er lite som tyder på at verden ville vært bedre for flere uten utviklingshjelp, men det er og blir alvorlig når det ikke kan påvises at summen av internasjonal utviklingshjelp de siste tiåra har ført til mindre fattigdom og mer utvikling i den tredje verden. Og spesielt er det alvorlig i ei tid da den internasjonale dagsordenen settes av stater i oppløsning og framvekst av terror som politisk virkemiddel.