Bistandsbedraget

Hadde folk fått vite mer om effekten av de siste 50 års trillioner i u-hjelp, ville selv SV-ere tenkt nytt om Norges bistandsregime, skriver Tore Gjerstad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verdens fattige trenger ikke flere hvite velmenende eksperter til å fortelle hvordan et land skal drives. Dambisa Moyo er ung kvinne fra Zambia som interesserte i blant annet London, Washington, Johannesburg og regjeringen i Rwanda i disse dager hører på. Grunnen er hennes bok «Dead Aid: Why Aid is Not Working and How There is a Better Way For Africa». CV-en til Moyo inkluderer en doktorgrad i økonomi fra Oxford og hovedfag i statsvitenskap fra Harvard, rådgiverjobb i Verdensbanken og kapitalforvalter i Goldman & Sachs. «Bistanden har vært og er en total politisk, økonomisk og humanitær katastrofe for de fleste u-land» konkluderer hun. Rike land har gitt om lag sju trillioner kroner i u-hjelp til den fattige verden de siste 50 år. Moyo påpeker at fra 1970 til 1998, da uhjelpsnivået var på sitt høyeste, steg fattigdommen i Afrika fra 11 prosent til 66 prosent. Hun mener det er «et ikke uttalt, snikende syn om at problemet med Afrika er afrikanerne, at de kulturelt, mentalt og fysisk er skapt forskjellige […] at de ikke er i stand til å utvikle seg uten råd og hjelp.» Vestlige givere synes synd på afrikanerne, dermed ignorerer de korrupsjon og bistandsavhengigheten er blitt Afrikas narkotika. Det er også vårt sovemiddel, kan vi legge til.

Moyo har regnet ut at minst en halv million mennesker i utviklingsland lever av å forvalte og fordele Vestens bistandsmilliarder. Det hadde vært interessant å vite hvor mange nordmenn som er i samme business. Bistandsindustrien i Vesten, som Terje Tvedt forbilledlig har dissekert den særnorske varianten av, har aldri stilt Dambisa Moyos grunnleggende spørsmål: Kan det være at bistanden er én viktig årsak til Afrikas misere, ikke løsningen? I stedet har den norske regjeringen hatt et mål om en prosent av BNP til bistand, et eksempel på hvordan vi har vært mer opptatt av å vise hvor gode vi er, ikke hvilken effekt milliardene har. Norske politikere ville aldri godtatt en slik lemfeldig omgang med ressurser hvis mottakerne hadde vært innenfor våre egne grenser. I alle evalueringer av bistanden de siste åra har konklusjonen vært at den virker, men ikke godt nok. Dermed kan bistandsindustrien bare fortsette, men med jevne mellomrom pynte seg med revisjoner: Den siste ble presentert av Erik Solheim i stortingsmeldingen «Klima, konflikt og kapital – Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom.» Nå er det politisk bistand som gjelder, det vil si at Norge skal konsentrere innsatsen på de områder der vi har spesiell kompetanse: klima, miljø, fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand, olje og ren energi, kvinner og likestilling, godt styresett og kampen mot korrupsjon. Alt annet skal vi fortsatt gi like mye penger til, men la dem gå gjennom andre aktører.

Bør all bistand stoppes? Dambisa Moyo mener ja, bortsett fra nødhjelp som svar på katastrofer og bistand gjennom veldedige organisasjoner til folk på bakken for å oppnå spesifikke mål, for eksempel utdeling av hivmedisin. Hun foreslår, i løpet av fem år, å stoppe all bistand som er «systemic», de enorme summene som overføres fra stat til stat eller institusjoner som Verdensbanken.

Da jeg leste dette, tenkte jeg på min egen erfaring fra en rekke reportasjeturer de siste åra.

I Mosambik reiste jeg rundt i ei uke og stilte det samme spørsmålet til nær sagt alle vi traff, fra bedriftseiere og akademikere til plantasjeeiere og bønder: Hva ville skjedd hvis alle vestlige givere ga beskjed om at vi skal fortsette bistanden i ti år, men fra da av må dere stole på egne ressurser? Samtlige mente det var en interessant tanke, bortsett fra én. Det var den svenske ambassadøren som var koordinator for alle donorlandene. «Avhengighet er bedre enn katastrofe», svarte han.

Jeg har sett fine eksempler på hvor nyttige konkrete hjelpeprosjekt har vært i flere land, men har samtidig reist med den ubehagelige mistanken om at summen av overføringene er mer ødeleggende enn oppbyggende. Men for eliten i Afrika og Vesten gir milliardene makt, lønn og interessante reiser på businessklasse.

Hva alternativet er? Dambisa Moyo har noen forslag. Erik Solheim kan bevise at regjeringen tør diskutere hennes grunnleggende innvendinger og løsninger ved å invitere henne til Norge. Nummeret og sammendrag av boka finnes på http://www.dambisamoyo.org/