Bit for bit

Det var samme dag som Carl I. Hagen la under seg Nord-Norge, bare noen dager før han tok Sørlandet og til slutt hele landet, ifølge de siste meningsmålingene. Det var med andre ord den dagen Arbeiderpartiets ledelse aldri skal komme til å glemme i moderne tid, forrige lørdag, altså noen små dager før også LOs medlemmer enkeltvis overga seg til Hagen. Da sa statsminister Jens Stoltenberg til Aftenposten: «Jeg setter pris på en frisk debatt, og det er vel en av grunnene til at jeg er politiker.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og nettopp slik ser jeg Stoltenberg: På talerstolen i gymnassamfunnet, i studentersamfunnet, på ungdomslaget på Majorstua, i TV-studio. På samme måte som da han denne uka dro til Folkets Hus i Bodø for å mobilisere mot Hagens okkupasjon av landsdelen: Ivrig, smilende, veltalende og oppglødd.

  • En frisk debatt. Mens et vaklende kjerrelass, tårnhøyt av stabler med Arbeiderpartiets gamle grunnsyn, alt vi har oppnådd, alt som skulle ligge fast, pluss arbeiderbevegelsens salmebøker, lovsamlinger, langtidsprogrammer, nettverkene, solidaritetsalternativet og en sterk offentlig sektor, knirker rundt svingen og ut av bildet.
  • Tilbake står Jens. Ivrig, smilende, veltalende, oppglødd. Selv når den 78 år gamle anleggskokka Rakel Seivaag fra Vestvågøy møter fram for å takke for at vi har det så godt her i Norge, takket være Arbeiderpartiet, får jeg en vemodig fornemmelse av at egentlig er gamle Rakel også på vei rundt svingen sammen med flyttelasset. At klemmen hun gir Jens, den som på bildet i avisa er ment å føye Jens på plass og inn i den viktige nordnorske sammenhengen av folk og fisk, slit og tål, egentlig er selve avskjedsklemmen før hun forsvinner rundt svingen, eller slår følge med mannen, han Arne, som lurer på om han skal stemme Frp til neste høst.
  • Det er ikke sant at velgerne lar seg forføre av politisk retorikk og lange øyenvipper, sier alle nå. Folk bryr seg om konkrete saker, sier alle ekspertene som ellers foretrekker å forklare det politiske spillet for oss. Det politiske spillet er som mange vil vite nemlig det egentligste ved politikken, det som fører til makt eller mannefall. Da er de konkrete sakene noe heft, en avsporing fra den sentrale samtalen blant eksperter om hvem som kan tenkes hva med hvem, når og hvor. Det er først når Jens står her, mot alle odds, med rumpa bar og meningsmålingene rundt anklene, at alle plutselig er blitt enige om at sannheten er nok at folk ikke lar seg lokke og lure av den som har den smidigste tunga, nei.
  • For er ikke Jens en bortimot like dyktig kommunikator som Hagen? Rager ikke Jens hodet over Jaglands tidligere så stotrende framtidsvisjoner? Er ikke Jens' tale så klar at vi aldri har hørt den så klar siden Gro fylte den offentlige samtalen med nesten bare bisetninger? Kan det følgelig ha noen hensikt å etterlyse karisma og kommunikative evner hos politikkens ledere når selveste Jens åpenbart ikke når fram? Han som har begynt å fronte saker så konkret at han nå snakker om både billige nakkekoteletter, skolefritidsordningen og femti øre avslag i bensinprisen?
  • Og før vi svarer ja på alle spørsmål, kan vi driste oss til et siste nå som alt står på spill, nemlig det som går sånn: Hva er det som driver dem? Eller mer presist, hva var det som drev arbeiderbevegelsens tidligere ledere til renkespill, dobbeltspill, krig, fadermord, svik og bakvaskelser? Det var selvfølgelig viljen til makt. Det var viljen til å kunne bestemme samfunnsutviklingen, til å stige opp på stolen for å peke at her, ikke der, skal vi gå.
  • Da snakker vi ikke lenger om politikkens begrunnelse som anledning til frisk debatt i ny og ne. Da snakker vi ikke om å kunne ordlegge seg. Da snakker vi om å ville noe. Gro Harlem Brundtland ville kontrollere moderniseringen av landet inn i en global tid. Jagland ville demokratisere moderniseringen, men falt for eget grep. Stoltenberg vil... tja... hva vil Stoltenberg? Før Hagen tar alt.