Bittelilleminister

Hva skal vi med Likestillingsdepartementet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvis jeg skulle være velvillig, kunne jeg tenkt at den rødgrønne regjeringen var kjempeopptatt av likestilling da den startet sin regjeringstid med å strippe det tidligere barne- og familiedepartementet for oppgaver. Her skulle kampen for likestilling rendyrkes i den grad at det fikk sitt eget departement med navneskilt på døra. Så viktig syntes Jens Stoltenberg at likestilling var.

Men det lovet ikke godt at Arbeiderpartiet åpnet med å bortforklare sin egen kvoteringsregel da regjeringsapparatet skulle settes sammen, uten et kremt fra den nye likestillingsministeren. Det var andre kvinner i partiet, utenfor regjeringen og stortinget, som måtte ta jobben som vaktbikkjer.

Etter et år har departementet til Karita Bekkemellem fått det passende økenavnet Bitte Lille Departementet og la forleden fram et politisk regnskap like ambisiøst som navnet skulle tilsi. Bekkemellem har tatt fire «viktige steg på vegen til Soria Moria», som var overskriften på regjeringens skryteliste: To av dem har ikke noe med likestilling å gjøre (trainee-stilling for funksjonshemmete og stebarnsadopsjon for homofile), en har hun arvet fra forrige regjering (40 prosent kvotering i ASA-styrer) og den fjerde ser mest imponerende ut på papiret: Likelønnskommisjonens mandat hindrer den i å blande seg bort i forhandlingssystemet og dermed er det ikke stort mer enn god jul og godt nyttår igjen.

Til Karita Bekkemellems forsvar har hun ingen store ambisjoner å innfri. Kanskje syntes Stoltenberg kvinner var overrepresentert under Soria Moria-forhandlingene og tenkte at nok er nok. Likestillingsdepartementets oppgaver fikk i hvert fall ikke stor plass i sluttdokumentet. De viktigste likestillingssakene havnet i andre departementer: tvangsgifte og integrering hos Bjarne Håkon Hanssens statssekretær, vold mot kvinner i justisdepartementet og barnehager i utdanningsdepartementet.

Det første regjeringen skulle gjøre var å inkorporere FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven, på linje med andre FN-konvensjoner. Den ligger fortsatt i justisdepartementets lovavdeling, hvor man sjekker om den er i motstrid med andre lover. Det tar tid, for lovavdelingen «jobber med flere lover», får jeg opplyst, og konvensjonen er åpenbart ikke prioritert som den flaggsaken den burde være. Proposisjonen kommer trolig «i løpet av 2007».

Så har vel likestillingsministeren store planer for resten av sin regjeringstid? Jo da, til neste år kommer en stortingsmelding om menn. Den er jeg spent på etter å ha lest og sett Bekkemellems støtte til Runar Døvings forvirrete påstand om at likestilling har skylda for at menn er voldelige, helsefarlige og kriminelle og dessuten ikke får være sammen med barna sine. Bekkemellem førte anekdotiske bevis for at opptil flere menn hun hadde snakket med følte seg overkjørt i barnefordelingssaker. Den debatten må vi våge å ta, sa Bekkemellem. Hadde likestillingsministeren brydd seg med å sjekke forskning på området, ville hun visst at hennes overkjørte menn er i forsvinnende mindretall. Problemet er overveiende det motsatte, at fedre ikke tar ansvar for barna sine etter samlivsbrudd.

Selvsagt skal ministeren også beskytte menn mot diskriminering. Likevel må det forventes at en med Bekkemellems erfaring på området klarer å sette saken i et riktig perspektiv og forklare Døving og seerne hva likestilling handler om. For eksempel kunne hun ha sagt at det handler om økonomisk makt, som menn fortsatt tviholder på. En likestillingsminister fra Arbeiderpartiet burde dessuten i en så historieløs debatt klare å gjøre rede for at selvbestemt abort betyr at kvinner skal bestemme selv. Istedet måtte SVs nestleder Audun Lysbakken gjøre likestillingsministerens jobb. Den gjorde han så strålende at hvis departementet består, kunne denne undertrykte mannen bli vår første mannlige likestillingsminister.

Arbeiderpartiet eide likestilling. Nå er likestilling blitt eierløs; både statsråden og likestillingsombudet er usynlige i debatten og mer opptatt av homofile. Enten må det lille departementet få tyngre oppgaver, for eksempel integrering, eller så kan det like gjerne legges ned. Likestilling er for stort for Bitte Lille Departementet, og et eget departement antyder at det arbeides med saken.

PÅ USTØ KURS: Likestilling drukner i det bitte lille likestillingsdepartementet. Men snart kommer Karita Bekkemellem med en stortingsmelding om menn. Foto: Nina Hansen Vis mer
HVA SKAL VI med Likestillingsdepartementet, spør Dagbladets politiske redaktør, Marie Simonsen, i dag.