Bjelken i vårt eget øye

Det er menneskelig å feile, og pressefolk er i så måte meget menneskelige.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER en del av pressens oppgave å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet - oppdage, om man vil, flisen i sin brors øye. Vi er de første til å kreve at noen tar ansvar, at det renskes opp, at feil rettes, at rutiner forbedres, at de som har makt til å gjøre det, sørger for at de feil som har skjedd et eller annet sted i systemet, ikke skjer igjen. Men hva gjør mediene når det er mediene selv som gjør feil eller som begår urett? Ser vi bjelken i vårt eget øye?

Spør vi våre lesere, lyttere og seere, vil de fleste av dem svare at mediene har vondt for å innrømme feil, og enda vanskeligere for å beklage dem. Anklagene er ikke grunnløse. En tidligere redaktør fortalte meg en gang om sin første arbeidsdag som ung journalist i en middels stor norsk distriktsavis. Han fikk undervisning i avisens punktsystem: dobbelmittel, tertia, cicero, korpus, borgis, petit - og brilliant. «Brilliant,» sa faktor, «er så liten og usynlig (1,128 millimeter) av vi bare bruker den til beklagelser».

DET ER IKKE lenger fullt så ille. I dag trykker avisene stadig oftere beklagelser som det faktisk også er mulig å oppdage. Det fins nærliggende eksempler på det. Dagbladet har publisert beklagelser både på tre og fire spalter, endog like over eller like under avishodet. Men rettelsene og beklagelsene sitter fortsatt langt inne hos norske mediefolk. Man beklager ikke før man må, og er det mulig å minimalisere beklagelsene, så gjør man det. De fleste av Aftenpostens lesere så tirsdag «Eivind Smith» trone på inntektstoppen (kr 3 100 000) i en framifrå reportasje om norske professorers særdeles lukrative biinntekter. Men det kan ikke ha vært så mange som registrerte professor Eivind Smiths lille innlegg på side 24 onsdag, der det gikk fram at avisen hadde tatt feil av ham og en annen Eivind Smith.

Dagbladet la seg flat og beklaget så mye da avisen tidligere i måneden bokstavelig talt «opplyste» at Dagsrevyens Ingolf Håkon Teigene hadde vært på middelhavscruise med finansfiffen, hvilket han slett ikke hadde vært. Men det var ikke så lett å oppdage avisens beklagelse dagen etter, selv for de som visste at beklagelsen skulle være der, ett eller annet sted.

PRESSEN kan aldri bli feilfri. En feilfri presse er garantert en ufri presse. Men det blir stadig viktigere at pressen skaffer seg gode rutiner i slike spørsmål, at feilaktige opplysninger blir rettet, og at man ikke nøler med å beklage når det er grunn til å beklage. I praksis kan ingen kreve at beklagelsen skal være like stor som det opprinnelige oppslaget, men de kan kreve at beklagelsen er synlig. Pressefolk er for øvrig eksperter på å lage små blikkfang - dersom de vil.

Ikke alle feil er like alvorlige. Noen er bagatellmessige. Andre er bare komiske. Enkelte rammer utelukkende mediene selv. Men alle bidrar til å redusere det pressen i det lange løp lever av, nemlig sin troverdighet. Det styrker ikke avisenes troverdighet at trykkfeildjevelen får lov å herje. Det øker ikke NRKs anseelse at språklige feil durer og går gjennom alle dagsnyttsendinger uten at noen retter dem opp.

Norske redaktører kan med fordel ta lærdom av den britiske avisen The Guardian, som nå i flere år, på ledersiden, hver dag har brakt en trespaltet artikkel under tittelen «Corrections and clarifications» - eller «Rettelser og oppklaringer» - der den forsøker å bøte på noen av gårsdagens mange feil og mangler.

Min favorittrettelse er fra 7. oktober 1999: «På side 8 i mandagens sportsseksjon skrev vi i en billedtekst at man så spilleren Mark Rivers fra Crewe Alexandra angripe Alan Mahon fra Tranmere Rovers i en kamp Crewe Alexandra vant 2-0. Vi skylder å gjøre oppmerksom på at Crewe-spilleren ikke var Mark Rivers, men Shaun Smith. Tranmere-spilleren var ikke Alan Mahon, men Dave Challinor. Og Crewe vant ikke 2-0. De tapte 2-0.»

I en tilsvarende norsk spalte kunne for eksempel min gamle avis, Arbeiderbladet alias Dagsavisen, ha beklaget da den en gang, i et for øvrig ganske kort intervju, skrev intervjuobjektets navn på åtte forskjellige måter - og alle feilaktige. Og her kunne Lofotposten ha unnskyldt seg da den to ganger rotet bort leserinnlegg fra Naturvernforbundet, tre ganger publiserte tilsvar til innlegget uten at innlegget hadde stått på trykk, og to ganger satte innlegget på trykk først etter at tilsvaret hadde stått!