ENDRINGENES TID: Rettspsykolog Pål Grøndahl ser framover etter ti uker med rettssak mot Anders Behring Breivik. 

Foto: Håkon Eikesdal / Dagbladet
ENDRINGENES TID: Rettspsykolog Pål Grøndahl ser framover etter ti uker med rettssak mot Anders Behring Breivik. Foto: Håkon Eikesdal / DagbladetVis mer

Bjelle på katta

Aktoratet viste til svakhetene i den samme erklæring de deretter bruker som brekkstang for utilregnelighet. Klart noe bør bli endret, skriver rettspsykolog Pål Grøndahl.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter ti uker er rettsforhandlingene etter den verste straffesaken etter krigen, kanskje i norsk historie omsider over. Mange tok nok et lettelsens sukk da dommer Arntzen satte myndig punktum for saken på fredag.

Torsdag satte aktoratet bjelle på katta. De la tvilende ned påstand om at massemorderen burde idømmes tvungent psykisk helsevern på grunn av strafferettslig utilregnelighet.

Med klokkeklar røst innledet statsadvokat Inga Bejer Engh prosedyren blant annet med å påpeke den intense debatten som har versert i mediene. Hun minnet om at denne saken ikke skulle dreie seg om slik man kunne ønske seg norsk straffelov, men at de som aktorat må forholde seg til lovverket slik det er pr. i dag.

I etterpåklokskapens klare lys er det grunn til å minne om at også de rettspsykiatrisk sakkyndige gjorde en jobb etter de regler som finnes. De sakkyndige har derfor ikke gjort noe galt, men gjort en jobb som de ble bedt om å gjøre av Oslo tingrett. Jeg er uenig med dem som mener at det er en «krise» i norsk rettspsykiatri på grunn av sakkyndigheten i terrorrettssaken.

NRK publiserte nylig en undersøkelse som viste at to tredjedeler av de spurte mente at de ikke hadde fått svekket tillit til rettspsykiatrien etter denne rettssaken. Et annet og mindre behagelig spørsmål er om noen har fått øket tillit til rettspsykiatrisk sakkyndige? Samtidig er det vel tydelig for de fleste at rettspsykiatrisk sakkyndighet har blitt debattert og gransket langt mer enn de fleste andre yrkesgrupper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har undret meg om journalisters arbeidsmetoder, allmennlegers diagnostiseringer og rørleggeres grundighet (tilfeldig utvalgte grupper!) hadde tålt samme granskning uten å få riper i lakken. Men den kritikken som statsadvokat Holden rettet mot premissene i den første erklæringen til Sørheim og Husby er vel verd å legge merke til. Punkt for punkt viste til han til klare svakheter i den erklæring som han deretter benyttet som brekkstang til å påstå utilregnelighet.

Ankepunktene som Holden påpekte vil bli lagt merke til og kan komme til å bli stående som gode illustrasjoner på at sakkyndige tydelig må underbygge sine standpunkt på en tydelig og etterprøvbar måte. Jeg tror ikke at det er mye tvil om at denne saken kommer til å medføre endringer i norsk rettspsykiatri. Det mange kanskje overser er at det allerede har skjedd endringer i positiv retning.

En ting er at fin tittel og erfaring i seg selv ikke lenger er nok til å gjøre de sakkyndige immune for kritiske spørsmål fra dyktige strafferettsjurister. Det er en også en gradvis økende erkjennelse av at det er behov for endringer bort fra en rettspsykiatri preget av konservatisme, skråsikkerhet og endringsmotstand, til erkjennelse av at vi trenger både fagutvikling og forskning. Dessuten har det skjedd en total endring i måten flere rettspsykiatrisk sakkyndige foretar risikovurderinger i dag i forhold til bare for 10 - 15 år siden.

Dagens risikovurderinger har langt bedre treffsikkerhet enn tidligere og er fundert på solid forskning. Det er den veien rettspsykiatrien bør gå - i form av å basere sin praksis på forskning og etterprøvbare metoder. Fagmiljøene er allerede i gang med dette arbeidet. Men dagens lovverk kan synes mangelfull og den rår ikke de sakkyndige for.

Skulle Breivik bli idømt tvungent psykisk helsevern så kan det virke underlig. Underlig fordi de fleste har fått med seg at om han er aldri så mye preget av paranoide vrangforestillinger så er han klar over at det han gjorde var galt i forhold til loven. Han angrer ikke og ville gjort det igjen. Derfor er det utmerket at justisministeren ønsker en gjennomgang av dagens praksis. Norge har en usedvanlig lovgivning i det at det er tilstrekkelig å påvise at tiltalte hadde en psykose på handlingstiden.

Vi bør innføre tilleggskriterier som nærmer seg andre lands kriterier. I de fleste anglosaksiske land kreves det at tiltalte i tillegg til å ha en psykose ikke visste at den straffbare handlingen var gal eller at det vedkommende gjorde var straffbart. De fleste andre land krever, også i motsetning til Norge, at det må være en sammenheng mellom eventuell psykose og straffbar handling. Hvorfor har vi ikke et slikt kriterium i Norge?

Mer presise utilregnelighetsregler kan også medvirke til at mandatet til de sakkyndige blir bedre. Da kan det hende at svarene de sakkyndige gir til retten også blir mer presise og opplysende for retten.

Dette er kompliserte spørsmål som vil bli debattert, og et perfekt system får vi aldri. Men bedre kan det alltid bli. For de fleste av oss står sommerferien for døren og vi skal få fri fra tiltaltes forvirrede univers. Jeg tror vi trenger det nå. De som er overlevende og pårørende må få slippe å minnes på Breivik hele tiden. Andre som har arbeidet med denne saken i måneder trenger fri.

Det skal bli godt.