Bjørnen og dragen

De er to svært ulike lekekamerater. Men Russland og Kina vil gjerne leke sammen, særlig fordi USA ikke vil ha noen av dem med på leken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET HAR IKKE MANGLET på viljeserklæringer foran møtet i Moskva mellom Russlands president Vladimir Putin og hans kinesiske kollega Jiang Zemin. Møtet avsluttes i morgen, og de to skal underskrive en avtale som Jiang mener vil fastslå at de to land vil være «gode naboer, gode partnere og venner for all framtid». Den mindre sentimentale Putin nøyer seg med å beskrive avtalen som «århundrets avtale», og da skal ikke vi ødelegge festen med å være sarkastiske og minne om at århundret ennå er ungt.

VI SKAL HELLER PEKE på det faktum at omtrent samtidig med at Jiang landet i Moskva så smalt det et sted i verdensrommet, og den første helt vellykkede testen på det rakettskjoldet USA drømmer om var gjennomført. I Pentagon jublet man, mens fra Moskva kom samstemte fordømmelser fra Russlands og Kinas ledere av et stjernekrigsprogram de ikke liker. Det kan tvinge både Kina og Russland inn i et våpenkappløp ingen av dem har råd til. Uansett undergraver slike forsvarssystemer den aller viktigste av våpenbegrensningsavtalene, ABM-avtalen fra 1972. Det samme mener man i de fleste europeiske hovedsteder, selv om man ikke sier det så høyt som i Beijing og Moskva.

I DE ALLER FLESTE ÅR etter krigen var det kommunistiske Sovjetunionen og det kommunistiske Kina bitre rivaler. Det kommunistiske universet var stort, men for lite til at det kunne huse to guder samtidig. Formann Mao utfordret først Stalin, men var forsiktig fordi Stalin både hadde ideologisk autoritet og atomteknologi som det nye Kina trengte. Mao utfordret også Stalins etterfølger Nikita Khrustsjov, som både manglet ideologisk autoritet og var og ble en bondegutt fra usle kår i Ukraina. Det er fortsatt kostelig å lese om de to herrers politiske bading under et statsbesøk i Beijing på slutten av 50-tallet, der den alltid svømmende Mao inviterte Khrustsjov i sitt svømmebasseng, og lese formannens beskrivelse av den ikke svømmedyktige, men svært korpulente og bleke sovjetiske partisjefen som livredd spreller i formannens basseng mens han klamrer seg til kanten. Og det er ikke mindre fornøyelig å lese en svært forulempet Khrustsjovs beskrivelse av den samme scenen i hans memoarer. Ti år seinere var det militære trefninger i grensetraktene, og lærde menn - det var slike det var flest av da - skrev bøker om den uunngåelige konfrontasjonen mellom de to kommunistiske gigantene, «bjørnen» og «dragen».

BÅDE UDIPLOMATISK BADING og sabelrasling er utenkelig under Jiangs besøk i Moskva. For ikke bare er kommunismen passé i Moskva. Det som er igjen av kinesisk kommunisme er også blitt mer urbant. For både i Moskva og i Beijing er det pengene som teller. Dessuten er ord som demokrati og menneskerettigheter mer til festbruk. Det så vi i forrige uke da russisk politi brutalt tok hånd om demonstranter som forsøkte å si sin mening om Kinas okkupasjon av Tibet under IOCs møte i byen. Demonstrantene mente russisk politi oppførte seg slik som de frykter kinesisk politi vil gjøre under OL i Beijing om sju år.

DE TO RIVALENE ER ALTSÅ brakt sammen av omstendigheter sterkere enn noen kommunistisk ideologi. Den viktigste omstendigheten heter «Amerika først», og forvaltes av den mest åpent reaksjonære og isolasjonistiske amerikanske president i moderne tid, George W. Bush. Han fører en konfrontasjonspolitikk i forhold til både gamle fiender som nå vil være venner, og til gamle venner som fortsatt vil være venner. For Beijing og Moskva dreier den nærmest demonstrative amerikanske arrogansen seg først og fremst om et rakettskjold. For Vest-Europa dreier det seg om USAs motstand mot Kyoto-avtalen om utslipp av klimagasser, og alle lesende europeere er sjokkerte over at Bush kan se bort fra omfattende forskning, ved å si at han ikke tror på det. Det dreier seg dessuten om håndvåpen, som Bush-administrasjonen gjør til en hellig, ukrenkelig menneskerett, og det gjelder praktiseringen av dødsstraff.

FREDAG KOMMER BUSH til G8-møtet i Genova, og både Blair, Chirac og Schröder har lovet å ta Bush for seg i private samtaler om klima. 200 likposer er kjøpt inn for anledningen, da man venter de verste antiglobaliseringsdemonstrasjoner ved noe toppmøte hittil. Bush jr.s tilstedeværelse er en opplagt raseriutløsende faktor. De har forskjellige motiver, Putin og Jiang i Moskva, antiglobalister på vei til Genova, og ledende EU-politikere. Men noe må være alvorlig galt med den politiske substansen når en så tilsynelatende omgjengelig mann som George W. Bush klarer å erte på seg en hel verden.