Bjørnen våkner

«En stille revolusjon» kaller Kreml parlamentsvalget i Russland. Revolusjoner er Russland vant med. Men ikke stillhet. Den nytes best bak Kremls tykke murer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Revolusjonen ligger i at landet for første gang siden Jeltsin kom til makten, får en nasjonalforsamling som vil samarbeide med presidenten. Kommunistpartiet er nok størst, men de overraskende mange representantene fra Russlands yngste parti, «Enhet» - også kalt «Bjørnen» - vil sikre lojalitet overfor Kreml. Det blir godt hjulpet av partiet «Samling av høyrekrefter», som består av det Vesten kaller «liberale og reformvennlige», det vil si menneskene bak privatiseringsprogrammet i Russland.

  • Enhetspartiet er bare tre måneder gammelt, og har intet program. At det likevel går under navnet «parti», viser hvor stor avstand det er mellom russisk politikken og den politikk vi er vant til bedrives. Det ble opprettet for at statsminister Putin skulle ha en maktbase ved sommerens presidentvalg - og Putin stiller som presidentkandidat fordi han er utvalgt av Jeltsin som kronprins. «Jeg har fått en ordre, og som militær, vil jeg utføre den,» var hans første ord som statsminister. Så langt har Putin lyktes over all forventning.
  • Valgets store taper er partiet som ledes av Moskvas borgermester Jurij Luzjkov og tidligere statsminister Jevgenij Primakov: «Fedrelandet - hele Russland». Luzjkov og Primakov er utpekt som noe nær hovedfiendene til Jeltsin og hans klan. Man frykter at dersom Jevgenij Primakov blir president, vil både Jeltsin selv og kretsen rundt ham bli utsatt for etterforskning for økonomisk kriminalitet.
  • Søndagens valg var en forpostfektning før presidentvalget 4. juni. Dumaen har ingen formell makt. Alt ligger i presidentens hender, slik det en gang lå hos tsaren. Derfor satte de Kreml-kontrollerte mediene inn en skandaliseringskampanje mot Luzjkov og partiet Hele Russland vel en måned før valget. Derfor forsøkte man også å bestikke kandidater fra dette partiet til å trekke seg fra listene. Og derfor har Mikhail Gorbatsjov mer enn antydet at det foreligger valgfusk. Hvordan kunne ellers et så vidt ukjent parti få så mange stemmer? spurte han.
  • Russland har ingen tradisjon for å gi politikken et eget rom. Enten har den vært styrt av ideologi, kirken eller bolsjevismen, eller den har vært personorientert og handlet om de enkeltes økonomiske privilegier, som under Jeltsin. I grunnen er Mikhail Gorbatsjov den eneste russiske politikeren som har forsøkt å gjøre politikken til et selvstendig element. Likevel aner vi konturene av en politisk kultur.
  • Siden opprettelsen har Dumaen vist seg som en slags skole i politikk. Dette har skjedd til tross for bestemmelsene om at representantene har absolutt immunitet mot straffeforfølgelse, noe som har ført en rekke representanter under kriminell etterforskning inn i forsamlingen, og paradoksalt nok på grunn av at kommunistene har dominert Dumaen - de har hatt interesse av å kjempe for en mer slagkraftig Duma, altså for en begynnende parlamentarisme. Men for at den skal fungere, må partier og representanter kunne samarbeide og inngå kompromisser. Det har Dumaen i Russland knapt maktet. Derfor har den også fungert som bremsekloss i russisk politikk.
  • Den nye Dumaen vil i utgangspunktet føye seg langt lettere etter presidentens vilje. Dette fører nok til mer effektivitet i politikken. Vladimir Putin har vist seg effektiv i Tsjetsjenia. Det har russerne visst å sette pris på. Derfor er neppe valgresultatet så langt unna folkemeningen. Man håper kanskje at han skal utvise samme effektivitet når det gjelder å skape lovlydige tilstander i Russland selv. Hans stil vekker mistanke om at han da vil slå inn på en vei som i verste fall fører bort fra demokratiet, i beste fall blir en omvei mot målet.
  • Med et samfunn der den øverste herre på alle plan har all makt, der horisontale strukturer langt på vei er fraværende, der lovene nok finnes, men ikke virker, der korrupsjonen trives i maktens korridorer, og der mediene er talerør for sine eiere, er avstanden stor til et demokrati. Og ennå er Putin bare statsminister, med støtte fra et programløst parti. Så får vi og russerne se fram til sommeren.